Helene Kjeldsberg -
Hjem Add Om meg Instagram

0

Denne bloggen er flyttet til nouw.com/helenekristine. 

  • 70

    Når jeg bestemte meg for å ta en pause fra bloggingen var det aldri meningen at det skulle gå så lang tid... Men det gjorde det dessverre, og det er mange faktorer som har spilt inn for hvorfor jeg ikke har orket eller giddet å sette meg ned bak tastaturet. Det har seg nemlig sånn at jeg startet opp denne bloggen for å sette ord på alt som er vanskelig for meg, for å få ut ting jeg begraver inne i meg og for å få utslipp på alt av tanker som river meg ned. Isteden tok det etter hvert en helt annen retning enn hva jeg hadde tenkt. Plutselig var det bare fem kg ekstra på skuldrene å skulle logge seg inn her, å skrive om mitt liv, når jeg følte at alt jeg skrev bare var ren bullshit. Når jeg - selv om jeg har strukket meg langt - aldri klarte å være så ærlig jeg egentlig ville være. For til tross for alt jeg har delt, har jeg aldri delt sannheten med åpne og ærlige ord, rett og slett fordi jeg ikke har klart å innrømme det for meg selv en gang. Og da ble det til slutt bare helt feil å skulle sitte å skrive om de vanskelige periodene mine, uten å fortelle hva som egentlig er grunnen til at jeg har det sånn. Innleggene mine ble til en overflate, enda så ærlig jeg var i de. Og når poenget med det hele egentlig var at det skulle hjelpe meg, gjorde det meg bare enda mer lukket enn hva jeg var fra før. Så i dette innlegget, vil jeg være helt ærlig. Jeg har aldri følt meg mer naken enn hva jeg føler akkurat nå. Å blottlegge seg på denne måten foran en hel verden, er det skumleste, og i hovedsak egentlig det siste jeg noen sinne ønsket. At hvem som helst, nå vil vite dette om meg er en veldig ekkel tanke. Hvordan vennene mine, kolleger, en tilfeldig fotgjenger eller en kelner, kan klikke seg inn å lese om min største skam, er noe jeg har tenkt veldig mye på. For jeg vet dette vil endre mye. Etter dette har jeg ikke lenger noe sted å gjemme meg, ingen unnskyldninger, ingen ting. Det har seg nemlig slik at jeg går og bærer på veldig mange hemmeligheter. Hemmeligheter som er mye større enn meg og deg, og som i utgangspunktet er så privat og personlig at jeg aldri har ønsket å dele det med noen som helst. Men de har blitt for store å bære alene, for tunge å kjempe seg gjennom samtidig som man, foran verden, later som at alt er flott og fint. Derfor gjør jeg dette nå. Kun for min egen del, kun for å innrømme det for meg selv og for å få ut alt jeg dreper meg selv med hver eneste dag. Jeg og psykologen min har snakket en del om dette, at det første skrittet for å bli frisk er å fortelle dette til meg selv og til andre. Å gjøre det til et faktum, noe jeg ikke kan rømme unna lenger, slik at jeg videre kun kan fokusere på å bli frisk. Vær så snill å les med respekt. 

    I 9. klasse følte jeg for første gang på følelsen av å ikke være bra nok. Jeg hadde aldri tenkt noe veldig over kroppen min før, i alle fall ikke latt den påvirke meg i hvordan jeg levde livet mitt. Jeg hadde bodd i Brasil et halvt år, og var så og si lykkelig. Om noe, hadde jeg enda mer selvtillit da jeg kom hjem, en hva jeg noen sinne hadde hatt. Så fikk jeg en kommentar fra en eldre gutt om at jeg hadde lagt på meg betraktelig. Jeg lot ikke dette påvirke meg med det første, men da Øyvinds sykdom tok mer og mer hovedfokus hjemme og jeg senere ble dumpet av en gutt jeg var veldig forelsket i, til fordel for en annen jente, begynte tankene å spinne. Jeg startet å granske gamle bilder av meg selv og veide meg daglig. Hva hadde skjedd med meg? Jeg så helt forferdelig ut, og det måtte gjøres noe med på sekundet. Slik hadde jeg, enda det tok lang tid før det brøt ordentlig ut, dannet grunnmuren for det helvete jeg har befunnet meg i, i nå snart to år. Jeg begynte å danne meg uoppnåelige mål, som å  begynne å trene hver dag og slutte å spise helt. Jeg feilet like mye hver gang jeg prøvde, og endte med å føle meg enda verre enn før. Det førte til at jeg ga opp, og glemte det en stund, helt til jeg en dag oppdaget hvordan man enkelt kunne kvitte seg med maten ved hjelp av to fingre, presset langt ned i halsen. 

    På ungdomsskolen var det allikevel aldri veldig alvorlig. Jeg hadde et stort behov for å bli tynn, men et enda større behov for oppmerksomheten rundt en spiseforstyrrelse. Ikke i den form at jeg løp rundt i gangene og ropte det ut, men at jeg ville bli sett og hørt for den virkelige meg, og få utslipp for alle de vonde følelsene jeg satt med rundt denne gutten jeg var så forelsket i, og det at Øyvind hadde fått utmattelsesyndromet ME. Jeg skjønte ikke hvor mye jeg lekte med ilden, for jeg visste så lite. Ingen fortalte meg hvor jævlig det å ha en spiseforstyrrelse egentlig var, og hvor mye som ligger bak, som man aldri hører om. Så jeg fortsatte å kaste opp litt her og der, prøvde å slutte å spise, helt til jeg ga opp enda en gang og glemte hele greia frem til jeg begynte på videregående. 

    1. klasse var et veldig bra år. Jeg var ikke tilfreds med kroppen min, men jeg brydde meg samtidig ikke så veldig mye. Det hadde åpnet seg en ny verden for meg, med nye mennesker, ny skole og masse nytt å være med på, og jeg var stort sett glad og bekymringsfri hver eneste dag. Da året skiftet til 2013, bestemte jeg meg plutselig for at jeg skulle begynne å trene. Allerede dagen etter troppet jeg opp på trening, med en motivasjon jeg aldri hadde trodd jeg kunne få. Jeg begynte å følge en diett og trente 5 ganger i uken i et halvt år. Gud, så bra det fikk meg til å føle meg. Jeg skinte av selvtillit og hadde et energiboost uten like. Samtidig trente jeg på helt feil premisser. Jeg skulle bli tynn. Jeg måtte bli tynn. Jeg måtte bli bra nok. Enda jeg trodde det ikke styrte meg, var tankene der konstant. Jeg overtrente, og fokuserte ekstremt mye på kostholdet, kun for å slippe å føle. Men jeg beholdt allikevel meg selv og beina mine planta på jorden. Jeg visste hvem jeg var og hva jeg stod for, hva som var det viktigste i livet. Nå, er denne jenta et veldig fjernt minne i bakhodet mitt. Jeg husker ikke hva hun tenkte når hun stod opp om morgningen og klarer ikke forstå at jeg en gang levde et liv der jeg aldri overveide situasjoner og planlagte alt manisk til punkt og prikke, telte kalorier, veide meg og maten min, hadde angst, tvangstanker og panikkanfall, søvnmangel og depresjoner. Det føles som et annet liv. Et liv jeg tidligere i år var flau over, fordi jeg ikke klarte å forstå hvordan jeg før hadde klart å leve med kroppen jeg hadde på denne tiden. 

    Når sommerferien til andre klasse nærmet seg, fikk jeg panikk. Jeg hadde jobbet så hardt, men følte ikke jeg hadde oppnådd noen ting. De gamle tankene om hvor mislykka jeg var og hvor feit og ekkel jeg så ut, kom snikende tilbake og overbeviste meg om at jeg ikke fortjente å spise. Først tvang jeg de bort, og nektet meg selv å gå den retningen. Men da det ble et faktum at jeg skulle på ferie med en venninne, som i mine øyne var så perfekt man kunne bli, hadde jeg ikke noe annet valg. Jeg måtte slutte å spise. Jeg måtte bli tynn, og det nå. Den første dagen jeg sultet meg, holdt jeg ut til klokken 4, også dro jeg på trening. Jeg trente kjempehardt, og var utrolig fornøyd med meg selv. Da jeg skulle hjem og var på vei ut av garderoben begynte jeg å svette, synet begynte å blafre og øynene mine ble dekket av svarte prikker. En ekstremt kvalmende følelse spredde seg i hele kroppen, jeg begynte å skjelve og slet etterhvert med å holde balansen. Jeg skjønte hva som var på vei til å skje, og siden fornuften min fortsatt var til stede, klarte jeg ved en rask handling å presse i meg en banan, med tanken om at det var bedre å spise noe enn å gjøre den feite kroppen min synlig for hele treningssenteret ved at jeg besvimte i resepsjonen. 

    De første fire ukene av sommerferien jobbet jeg på sykehjem. Det var et treningssenter i kjelleren som jeg begynte å benytte meg av hver dag etter jobb. Alt var veldig krevende i starten. Jeg var konstant sulten, og ga ofte etter, men etter hvert opparbeidet jeg meg en viljestyrke uten like. Jeg begynte å kun spise middag hver dag, og var med på så mange sosiale ting jeg kunne i frykt for å sitte hjemme og ende opp med å spise. Maten tok sakte men sikkert over livet mitt. Den var nå plutselig over alt, og det var vanskelig å vike unna situasjoner der den plutselig oppstod. Jeg dro på ferie med familien, og fortsatte prosjekt bare-spise-middag. Det endte selvsagt med at jeg skeiet ut flere ganger, etter fulgt av oppkast, som igjen gjorde at jeg følte meg elendig, feit, mislykka og ikke verdt noen ting. Det var først da jeg kom hjem etter sommerferien at jeg fikk kommentarer på at jeg hadde gått ned mye i vekt. Jeg skjønte ingen ting, for jeg hadde jo overhodet ikke gjort det? Jeg var fortsatt like stygg og rammet inn av tykt og ekkelt fett. Jeg begynte å veie meg, og ble helt oppslukt i denne veiingen. Jeg veide meg 5 ganger om dagen hver dag. Viste vekten et bra tall, var dagen min kjempebra. Hadde jeg ikke gått ned, følte jeg meg helt jævlig. Jeg begynte å skrive ned absolutt alt jeg spiste, telte kalorier i hver minste lille ert og lagde en regel for meg selv at jeg ikke kunne spise mer enn 600 kalorier daglig, noe jeg fulgte manisk. Jeg ble helt besatt av matvarer og næringsinnholdet, og klarte ikke å forstå hvordan andre ikke tenkte over dette når de spiste. Jeg hadde lyst til å informere alle om hva det var i den pølsa de satt og presset i seg og si hvor farlig det var. Det var gift. Hvordan kunne de gjøre det mot seg selv? Med tiden gikk jeg mer og mer ned i vekt, og med vekten forsvant også bit for bit av meg. Men det var ikke nok, jeg måtte bli tynnere. Jeg var konstant sliten og iskald og ville bare sove. Spiseforstyrrelsen ble meg, og jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne levd det livet jeg gjorde før. Det var dette som var meg. Det var slik jeg skulle ha det. Ryktene begynte å fly, og plutselig trodde alle de visste om meg og mitt liv. Jeg fikk meldinger fra både kjente og ukjente som sa at jeg var syk, at jeg trengte hjelp. Det gjorde meg fly forbanna, for hva visste vel egentlig de? Jeg var så absolutt ikke syk! Naturligvis lot jeg aldri noen se hvor vanskelig jeg egentlig hadde det, hvor tungt det etter hvert var å løfte beina. Hvor mange ganger jeg løp til doen på skolen, la meg ned på gulvet fordi det verket i hele kroppen og jeg visste ville besvime om jeg hadde stått oppreist et sekund til. Men ingen skulle få se, ingen skulle få vite. 



    "Jeg blir aldri fornøyd. Aldri. Jeg har gått ned 20 kg og jeg er fortsatt ikke fornøyd. Det er ikke bra nok i det hele tatt, jeg er feit, jeg er ekkel, jeg er stygg. Eneste gangen jeg er fornøyd er når jeg våkner og kjenner hoftebenene stå ut og vekten vise meg et tall som nærmer seg hva jeg vil oppnå. Det er ikke langt igjen nå, jeg vet det. Hadde jeg ikke vært så jævla svak i perioder kunne jeg vært der for lengst. Jeg har blitt så sterk, jeg klarer å holde meg unna mat i mange dager, men så kommer tankene. Den andre stemmen inne i hodet som forteller meg at det gjør jo ikke noe om du bare tar en liten sjokoladebit, og stemmen som igjen skriker tilbake at du faen ikke skal ha noe som helst. Men så har det gått så mange dager og jeg er så sulten, at jeg tar den lille sjokoladebiten og så kommer skyldfølelsen, den dårlige samvittigheten som spiser meg opp. Magen står ut som en ballong og jeg blir kvalm av meg selv, jeg må kaste opp, jeg må kvitte meg med det, jeg kan ikke bli feit igjen, jeg kan ikke. Jeg vet ikke hva det vil si å være sulten lenger, for det er noe jeg «aldri er». Å være sulten har blitt meg. Det er ikke vanskelig å holde seg unna mat lenger, jeg føler en slags styrke for at jeg klarer å holde meg unna søte ting når jeg sitter der med venninne gjengen og de spiser gift og fett. Jeg tenker ikke tanken på å ta en liten bit en gang, selvkontroll er noe jeg har opparbeidet meg veldig. Det er verdens beste følelse å gå på skolen og føle buksene henge over rumpa, eller kjenne hoftebeina når jeg holder meg på hoftene, for da føler jeg meg tynn, da føler jeg meg bra. Jeg skriver opp hva jeg spiser hver eneste dag og det kontrollerer meg. Det vet jeg. Jeg har gått fra å spise 500 kalorier hver dag til i underkant av 200 eller ingenting. Og jeg er stolt over det. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å spise så mye som de gjør. Får de ikke dårlig samvittighet? Er de ikke redd for å legge på seg? Bli feit?"

    Med tiden ble nemlig de 600 kaloriene daglig, alt for mye. Jeg begynte å minke med 50 kalorier hver uke, til jeg kom til 200. Der ble jeg stående, først i form av at jeg kun fikk spise en nutrilettbar daglig, til at jeg prøvde så godt jeg kunne å aldri i det hele tatt nærme meg 200 kalorier. Det første jeg gjorde når jeg våknet var å veie meg. Deretter drakk jeg kaffe og pepsi max på repeat hele dagen, for å holde meg gående. For det dempet den konstant rumlende magen, det dempet sulten. Og ingenting var verre enn om folk fikk levende bevis på at jeg var utsultet, og kunne finne på å spørre om jeg hadde spist eller om jeg var sulten. Jeg synes etter hvert det var veldig vanskelig å si at jeg hadde spist fra før, enda jeg aldri hadde det. Jeg spiste aldri før klokken 11 på kvelden, men det skulle ingen få vite. Når jeg latet som jeg hadde spist, følte jeg at jeg sviktet spiseforstyrrelsen min. Jeg ville ikke at noen, under noen omstendigheter skulle vite at jeg ikke spiste, samtidig følte jeg at ved å si jeg hadde spist, så hadde jeg det. I noen situasjoner kunne jeg til og med kjenne fettet, se det på kroppen, etter jeg hadde løyet om et måltid som aldri fant sted. Og dersom jeg hadde spist? Jo, da kunne alle se det på kroppen min. Det visste jeg.

    Jeg begynte å vike unna sosiale settinger med mat, enten kom jeg senere, eller så kom jeg ikke i det hele tatt. Jeg sov masse, og var mye for meg selv, både fordi jeg var sliten, men også fordi jeg utviklet sosial angst.  I oktober 2013 kjente jeg for første gang på depresjon. Ingen ting fungerte, jeg følte meg helt verdiløs, samtidig som jeg var helt tom innvendig. Jeg var aldri lei meg, jeg var bare tom, men jeg var alt for flink til å late som. Ingen fikk noen gang se noe annet enn en smilende, glad jente. Jeg var tom, men jeg elsket også det livet jeg nå hadde. Kontrollen, viljestyrken - hvorfor spiser man egentlig? Æsj, mat. Mat gjør deg jo bare feit! - og følelsen av at buksa hang over rumpa, at jeg følte meg bra i hva enn jeg hadde på meg av klær, fordi de nå var for store. Vekten, hvor godt beina mine stakk ut og syntes, var hva som la grunnlaget for hvordan dagen ville bli. Kjente jeg de godt, kunne jeg få vise meg i offentligheten. Hadde jeg spist 2 kalorier over 200 dagen før, var bildet som møtte meg i speilet en bælfeit og ekkel jente, og jeg fortjente ingen verdens ting. Når julen kom, hadde jeg gått ned 25 kg og jeg elsket det. Jeg hatet hvordan folk hadde gjort min vektnedgang om til at jeg var syk. Jeg var da faen ikke syk! "Se på meg da, er dere ikke stolt over meg, jeg har jo gått ned masse, nå trenger dere ikke være flau over meg lenger", var tanker som pisket meg hver gang jeg fikk en kommentar eller en melding om at jeg måtte legge på meg. Jeg skjønte ikke hvorfor de mente jeg måtte legge på meg. Var det en ting jeg ikke trengte så var det akkurat dette, jeg var jo fortsatt feit. Jeg måtte fortsatt gå ned masse. At jeg aldri fikk bekreftelse på at jeg var fin, isteden at jeg var syk, gjorde at jeg følte jeg måtte gå ned enda mer, for bare 5 kg til, da ville jeg være bra nok. Da ville jeg være fornøyd. Men det ble jeg aldri. Hver gang jeg nådde et mål, strakk jeg et nytt mål enda lenger. Jeg ble aldri noen sinne fornøyd, og klarte aldri å godta meg selv. Hadde jeg spist en dag, turte jeg så vidt seg meg i speilet. Jeg visste at når jeg spiste la maten seg på kroppen min med en gang, og jeg ble like feit som jeg var før. Jeg så det, både på vekta, og i speilet. Jeg ble redd for å dusje, fordi jeg var overbevist om at vannet trengte inn i kroppen min og la seg oppå alt det andre fettet som var der fra før. Så jeg begynte å ta ekstremt raske dusjer, og være under vannstrålen så lite som mulig. Dette var helt grusomt, for dusjen var det eneste stedet jeg fikk varmen i meg for bare noen minutter. 

    Jul og nyttår var overstått og jeg var dødsfornøyd med hvor bra jeg hadde klart meg. Mat var ikke vanskelig for meg å holde meg unna og jeg følte meg uovervinnelig. Jeg spiste kun en sjokoladebit eller et halvt eple eller en kopp med lettkakao hver dag. Jo mindre vekten viste, jo lykkeligere var jeg. Jeg sluttet helt å drikke alkohol, for alkohol var kalorier og akkurat det samme som mat. Så på alle bursdager og feiringer, var jeg edru og alene og følte meg bare dum. Jeg hadde ikke energi til å klistre på meg et smil en gang, men gjorde det allikevel. Så mens jeg prøvde å danse og late som jeg hadde det gøy, slet jeg egentlig med å puste fordi kroppen var så utslitt. Jeg la all energi jeg hadde i hvert smil jeg viste. Jeg husker jeg satt på bussen med noen venninner, og ba til gud om at det ville være kø og lenge til jeg skulle av, for jeg kjente ikke lenger bakken under meg, enda jeg satt. Jeg konsentrerte meg for å ikke vise at synet mitt begynte å blafre, at hele verden svinget rundt meg. Isteden la jeg hodet mellom beina og sa jeg hadde vondt i hodet, mens jeg ba på mine knær om at det skulle gi seg. For det kunne ikke skje foran andre. 

    "xx kg, det er det jeg ligger på nå. Det er jul og jeg synes jeg har klart meg veldig bra i forhold til hvor mye mat og kaker det er i julen. Jeg skeiet ut på julaften og 1.juledag, men jeg vet jeg kommer meg igjen til nyttårsaften. Kanskje jeg klarer xx kg innen nyttårsaften. Det er hvertfall 3 dager til og jeg har ikke spist på 2 dager eller i dag, jeg har sagt til meg selv at jeg kan spise middag med jentene på nyttårsaften og unne meg det dersom jeg ikke spiser nå hver dag frem til det. Det vet jeg at jeg klarer. Å ikke spise en dag er ikke noe problem for meg lenger, det er sånn jeg lever nå, den jeg er.Jeg liker å tro jeg er sterk som har klart meg gjennom dette året selv om jeg var så deprimert at jeg omtrent tok mitt eget liv og har kjempet meg gjennom hver eneste dag uten en så mye som liten klage en gang. Jeg vil bare at alle rundt meg skal ha det bra, jeg vil være den som gjør de glad, jeg vil ikke være en som skaper dårlig stemning eller en folk synes synd på. Samtidig gjør ting så vondt noen ganger at jeg bare vil skrike så høyt jeg kan fordi jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Fordi jeg blir gal av alle tankene jeg har inne i meg. Folk skjønner ikke at når du har en spiseforstyrrelse så er det ikke sånn at du fortsatt er deg selv, men du har et problem med mat, nei ? spiseforstyrrelsen BLIR deg. Man planlegger dagene sine ut i fra om det er mat der du skal, ut ifra hva du veier den dagen, ut i fra hvor flink du har vært den siste uken, ut i fra hvordan du føler deg den dagen, ut i fra hvor tynn du kan være neste dag dersom du dropper den jentemiddagen.  Jeg husker ikke sist jeg sa til noen at jeg var sulten, for jeg er aldri sulten. Jeg vet ikke forskjellen på sulten og mett, for når jeg først spiser ordentlig er det ingen ende, jeg blir ALDRI mett. Det største inntaket av mat jeg tar i meg i løpet av en dag, som jeg aksepterer er en pepperkake (23 kalorier) eller en liten sjokoladebit (45 kalorier). Jeg får dårlig samvittighet av å spise en peanøtt. Og samvittigheten er det verste. Den spiser meg opp, den gjør så jeg nesten flyr på veggen, den hjemsøker meg. Jeg hater når folk tar på meg eller ser meg i lite klær, jeg får helt noia når noen ser meg i undertøy fordi jeg føler meg så ekkel. Jeg klarer ikke skifte foran folk, ikke for mamma en gang."

    Det ble bare verre og verre, mens i mine øyne: bare bedre og bedre. På dagene jeg følte meg tynn, var jeg uovervinnelig. Jeg var sterk og flink som holdt meg unna den grusomme maten. Jeg ble bare kvalm av at jeg før hadde spist. Alt jeg ville var å være meg selv, og meg selv? Hun spiste ikke. Hun klarte å leve uten giftige matvarer. På dagene jeg følte meg jævlig, fortjente jeg ingen ting. Jeg var overbevist om at jeg var en feiltagelse og at jeg ikke fortjente å leve. Jeg fortjente ikke å vise meg. Jeg begynte å føle meg som en pest og en plage for vennene mine. Jeg fortjente ikke å snakke, jeg fortjente ikke å føle meg fin. Jeg fortjente ikke å få oppmerksomhet, for hva var det å gi oppmerksomhet til meg for? Jeg begynte å holde meg hjemme fra jentekvelder fordi jeg ikke fortjente å vise meg der. Jeg fortjente ikke å ha alle disse fine og omsorgsfulle vennene, når jeg var så ekkel. Jeg fortjente ikke å si at jeg var kald, svimmel eller hadde vondt i hodet, for det var bare min egen skyld. Mest av alt fortjente jeg ikke å spise. For bare tynne folk kunne spise. Og jeg var den siste personen i hele verden som var tynn. 

    I mars ble jeg nærmest lurt av mamma til å dra til legen, etter jeg hadde nektet i et halvt år. I hovedsak skulle jeg dit for å få en legeerklæring, men så fort vi var der nevnte mamma at jeg slet med mat og vekt, før hun forlot rommet. Da begynte legen med ett å stille en rekke spørsmål. Spørsmål som brant som salt i et sår langt inn i blodårene mine, og før jeg visste ordet av det gråt jeg en hjelpeløs gråt og innså hvor vanskelig jeg egentlig hadde det. Plutselig hadde vi tatt flere forskjellige blodprøver, veid meg og hun hadde ringt BUP og skaffet meg time. I tillegg ville legen ha meg til time to ganger i uken, for veiing og blodprøver. Da jeg først innså dette, løp jeg på do og gråt så mye at jeg la meg ned på gulvet. Å gråte var en enorm belastning for kroppen min, og jeg skjønte ikke hvordan det kunne gjøre så vondt i magen av å gråte, når jeg hadde så mye fett som passet på meg. Men jeg gråt, og gråt. For nå var livet mitt snudd på hodet. Nå skulle den onde legen og medhjelperne hennes (BUP) ta fra meg livet og stoltheten min. De skulle gjøre meg feit. Jeg hatet mamma for at hun hadde gjort det og nektet å dra til BUP. Hvorfor måtte de bry seg, hvorfor kunne jeg ikke bare få være meg? Jeg var ikke syk, jeg hadde det jo bra! Men jeg måtte på timen, enda så mye jeg gråt og ba om å ikke dra. Både mamma og pappa var med, og jeg følte meg som verdens største synder samtidig som jeg beroet meg selv med at det bare var å late som, at jeg over hodet ikke skulle begynne å spise igjen på grunn av dette. 



    BUP viste seg etterhvert å ikke være så ille allikavel. Det var det stedet jeg kunne gråte så mye jeg ville, som jeg kunne kaste armene ut og rope at jeg ikke orket mer. Og jeg kunne sette ord på følelser jeg ikke visste jeg en gang hadde, mens de fikk meg til å føle meg tatt vare på og forstått. Men det var det eneste det var. Det tok veldig lang tid før jeg begynte å ta til meg noe av det de sa. Jeg fortsatte på samme måte som før så fort timen var overstått. De maste om kostholdsplan og møte med ernæringsfysiolog, og jeg sa nei etter nei etter nei. Til slutt ga jeg etter og sa ja, enda jeg fortsatt overhode ikke hadde lyst. Kostholdsplanen kastet jeg når jeg kom hjem. Jeg måtte nå til BUP og ernæringsfysiolog en gang i uken og legen to ganger i uken. En del av meg følte alltid at de ikke trodde at jeg hadde spiseforstyrrelser, jeg var for feit til å ha det. I motsetning til hva jeg hadde forventet, viste ernæringsfysiologen seg å være den jeg knyttet meg mest til. Hun motiverte meg på en helt annen måte, og fikk meg sakte men sikkert til å endre tankegangen min bittelitt, i alle fall for en time. Enda så håpløst alt føltes, og jeg etterhvert ble stående i en konstant drakamp mellom spise/ikke spise, fikk hun meg til å føle meg fin etter timene våres. Så jeg prøvde etter hvert å dra hjem å spise, og tenke at jeg kunne gjøre det fordi jeg fortjente det. Det endte likt, hver eneste gang: mat - herregud, jeg klarer ikke stoppe, jeg.er.så.sulten - fyfaen så feit jeg er, hva fikk deg til å tro du fortjente - oppkast. Med tid, begynte dette mønsteret å gjenta seg. Det gjorde meg redd. Jeg ville overhodet ikke bli frisk, for frisk betydde feit. Jeg begynte å merke hvordan de små utskeielsene (som var gigantiske i mine øyne) hadde gjort at jeg ble like feit som før igjen, om ikke feitere. Jeg var det ekleste synes jeg hadde sett, og jeg følte meg helt hjelpeløs. Jeg måtte ta meg sammen, fortsette som før. Ingen mer mat, ingen mer oppkast. Kun sult. Men det ble vanskeligere, så jeg lagde en ny regel for meg selv. 50 kalorier i 5 dager i strekk. For å klare å holde meg gående, lot jeg meg selv ha en dag i uken da jeg kunne spise hva enn jeg ville, dersom jeg klarte denne femdagers fasten OG dersom jeg kastet opp. 

    Med det, var en ny grunnmur dannet. Etter flere måneder hos BUP, bestemte jeg meg for å slutte. Jeg fortsatte å gå til ernæringsfysiologen, mens jeg sultet meg i flere dager før jeg skeiet ut og kastet opp. Mønsteret ble en vane. Depresjonen begynte å utvikle seg til et mareritt og jeg fikk mer sosial angst enn jeg noen sinne hadde hatt. Da sommerferien kom, var jeg helt på bunn. Jeg låste meg inne, turte ikke vise meg blant folk, turte ikke se meg i speilet. Jeg dusjet med lyset av, dekket til vinduene når jeg lagde mat, for gud forby at noen skulle se meg spise. Jeg utviklet angst for nettopp dette, mat var min hemmelighet, ingen skulle få vite at jeg under noen omstendigheter så mye som spiste en liten drue. Jeg nektet fortsatt å bli frisk, og nektet for meg selv, familien, og EF at jeg var syk. EF advarte meg om at hvis jeg ikke tok tak nå, at hvis jeg fortsatte? Da ville jeg utvikle bulimi. Pfft, tenkte jeg. Bulimi var anoreksien min sin værste fiende, det var det største nederlaget som kunne oppstå, å gå fra å ha kontroll til null kontroll. Men så var det nettopp dette som skjedde. Mønsteret som tidligere hadde vært fullt kontrollert, ble nå preget av to stemmer inne i hodet som var i en konstant krangel og slet meg ut. Fra jeg våknet til jeg la meg var det bare snakk om spise-ikke spise. Jeg begynte til slutt å kaste opp alt jeg spiste, enten det var en kjeks, eller en middagsporsjon. Ingenting skulle få forbli i min mage. Og slik fortsatte det i en bergogdalbane frem til nå. Mens venninnene mine dro ut og hadde det gøy, satt jeg hjemme med en hals på størrelse med en vannmelon og en kropp som verket så mye at jeg var sikker på jeg skulle dø. Å kaste opp slet meg ut både fysisk og psykisk, og dersom jeg hadde gjort det en dag, møtte jeg nesten aldri opp på ting. Det var uker med vanvittig mye oppkast, og uker med nesten ingenting. En dag kastet jeg opp 12 ganger, og jeg har aldri følt meg verre. På slike dager, var jeg museskritt unna å ta mitt eget liv. For jeg så bare svart, jeg så ikke noe poeng med noe som helst. Mest av alt skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle klare å vise meg utenfor huset noensinne igjen. Andre ganger kunne jeg kun ha spist et eple, og kastet det opp, for så å føle meg bra. Det kom helt an på motivasjonen min og formen min fra uke til uke, men målet var alltid det samme - jeg MÅTTE bli tynn igjen. 

    På slutten av sommerferien hadde jeg det veldig bra. Jeg hadde kommet inn i et nytt mønster der jeg hadde kontroll og sultet meg selv igjen. Jeg hadde ikke kastet opp på flere uker, og SKULLE bli tynn igjen. Det var ikke snakk om noe annet. Jeg var i Kos med jentene og fikk oppleve en sjelden gang hvordan det var å være den Helene jeg en gang hadde vært. Null bekymringer, ren lykke. Jeg strålte gjennom hele uken og fikk stadig høre fra de andre jentene hvor godt det var å se meg så glad og hvordan jeg strålte. Det var en fantastisk følelse. Jeg gikk på stranden i bikini uten å bry meg om hvordan jeg så ut, for det var så mye annet som var viktigere. Det var en tankegang og en følelse som var slettet fra mitt følelsessystem, og som dessverre ble glemt så fort jeg kom hjem igjen også. Jeg prøvde å bevare den, men enda så mye jeg ville, var jeg ikke sterk nok. Det var en del av meg som nå hadde fått smake på et ordentlig liv. Et liv der jeg ikke frøs konstant, et liv med mer energi, og dette ville den lille delen av meg, ha mer av. Men det livet ville også gjøre meg feit. Jeg fortjente ikke mat noe mer enn før, enda jeg ga meg selv den oftere. Jeg fortjente ikke å vise meg, dersom jeg hadde spist. Jeg begynte å misbruke avføringstabletter over lengre perioder, og da jeg en dag tok 2 pakker over to dager, var det noe som sa fryktelig stopp i kroppen. Magen gjorde så latterlig vondt, jeg var så kvalm og uvel, ulikt noe jeg noensinne før hadde følt. Og der brøt enda et depresjonsanfall ut, bare at dette skulle vare i flere måneder, ulikt noe jeg hadde opplevd før. Det var nå snakk om å hver dag gå med tanker om at jeg ikke fortjente å leve, å utvikle de største søvnproblemene jeg noen sinne hadde hatt. Jeg taklet ikke at jeg hadde lagt på meg så mye, jeg følte jeg levde i noen andre sin kropp, og var overbevist om at jeg var den feiteste og ekleste jenta i hele verden. Mest av alt, taklet jeg ikke hvordan folk trodde jeg var frisk nå som jeg var ordentlig feit igjen, enda jeg egentlig slet mer enn noen sinne.  Folk fortalte meg hvor sunn jeg så ut, hvor sterk jeg var som hadde "kommet så langt", når sannheten var at jeg aldri hadde prøvd i det hele tatt. Jeg hadde for lengst mista meg selv, men det eneste alle så var en jente som ikke lenger var tynn. Jeg ble overbevist om at venninnene mine bare var venn med meg for å være snill. Jeg taklet ikke følelsen av å stå mellom å bli frisk eller å syk, for et liv uten sykdommen var utenkelig for meg. Det var det aller aller verste. Å spise 4 måltider hver dag, uten å telle kalorier, uten å kaste opp, men faktisk spise et måltid som om det var verdens mest naturlige ting, var en tanke jeg aldri klarte. Alt føltes håpløst. Jeg orket ikke være deprimert mer, jeg orket ikke føle meg så jævlig med meg selv, alt jeg ønsket var å komme meg ut av det, men jeg ønsket å være tynn og frisk. Og det gikk ikke uten spiseforstyrrelsen.




    "Jeg klarer ikke mer. Jeg vil bare dø. Det føles som jeg har en blanding av ekstrem kjærlighetssorg og psykisk og fysisk krig av smerte inni meg. Samtidig føler jeg meg så tom. Så jævlig alene. Jeg har ingenting å leve for lenger. Bare mamma. Mamma er eneste grunnen til at jeg ikke tar livet mitt her og nå. Jeg må ta pause mellom hver linje fordi jeg gråter så ukontrollert at jeg skjelver. Jeg klarer ikke skole i morgen, i over i morgen, noen gang igjen. Jeg klarer ikke mennesker, jeg klarer ikke late som lenger. Jeg blir utslitt bare av tanken på å dra på skolen i morgen og late som at alt går bra med meg. Ingenting går bra og jeg er så lei av å late som. Jeg er så lei av å bli knust hver gang jeg tror jeg har det fint, for så å finne ut at depresjonen kommer knusende ned på meg dagen etterpå. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Hvem jeg var. Hvem jeg vil være. Jeg vet ingenting. Jeg har mistet kontrollen, jeg er ikke lenger like sterk og det dreper meg å innrømme det. Jeg er utslitt og jeg må komme meg bort. Det irriterende er bare at jeg vet jeg kommer til å fortsette å late som og jeg kommer ikke til å gi opp. Alt jeg vil er å gi opp. Alt jeg vil akkurat nå er å sove et halvt år og komme meg bort fra denne verden."

    "Hvordan jeg kom meg gjennom søndag, mandag og tirsdag vet jeg fortsatt ikke. Det må ha vært noen av de verste dagene jeg har opplevd hittil i mitt liv. Jeg gråt meg i søvn hver natt, skrikende inn i puta og hadde så fysisk og psykisk vondt at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg sovnet ikke før 06.00 på natten og våknet så sent som 16.00 hver dag disse tre dagene. Jeg ville bare sove for alltid. Da jeg la meg ønsket jeg og ba på mine knær om at når jeg til slutt sovnet ville jeg sove en hel uke, at jeg ville våkne opp 7 dager senere, uthvilt og med en god følelse inni meg."

    "Når man ser meg gående i gangene på skolen ser man ikke jenta som hver eneste dag kjemper en kamp om å rett å slett overleve. For det er det jeg gjør. Kampen handler ikke om å bli tynn og å kjempe for å sulte seg slik de fleste tror en spiseforstyrrelse egentlig dreier seg om. Nei det handler ikke om at man tvinger seg til ikke å spise og blir sliten og uopplagt på grunn av dette. Jo, så klart er det smertefullt og konstant kjenne magen rumle og vrenge seg av sult, men selve kampen jeg kjemper er kampen for å beholde personligheten min og meg samtidig. Det handler om all den dårlige samvittigheten, den syke angsten for mat, selvfølelsen, den lille biten av sjelen din som blir revet bort fra deg hver gang du plasserer peke og langfingeren dypt ned i strupen i håp om å bli kvitt noe av den dårlige samvittigheten. Det handler om hvor mye små gleder kan gjøre meg lykkelig om det så bare er ti minutter og hvordan en negativ kommentar eller en dag jeg føler meg dårlig kan knuse meg i tusen biter. Det handler om alt man har mistet, både av seg selv og andre. Alt man ikke lenger får være med på fordi man selv må si nei grunnet at du ikke lenger har flere unnskyldninger for hvorfor du ikke spiser. Det handler om alt stresset, all overtenkingen, den stemmen inne i hodet som kontrollerer hver bevegelse du gjør fra du står opp om morgningen til du til slutt får sove om kvelden. "

    Jeg tror selvhat er en av de mest destruktive følelsene som finnes. Enda mange mennesker kan få en til å føle seg elendig, er det i bunn og grunn ingen som kan tråkke på en og dra en selv ned i gjørma, mer enn hva du selv kan. For man stoler på seg selv. Man danner seg hatfulle tanker som man tenker så mye på at man gjør det om til en sannhet. Man overbeviser seg selv om at det er sånn det er, og at alle andre også føler det på samme måte om deg. Det siste halve året har vært det verste i mitt liv. Jeg har møtt bunnen, og evigheten som finnes under bunnen igjen. Det mørke hullet man aldri føler man kommer seg ut av. Det aller vondeste har vært å føle seg så alene. Å føle at det ikke finnes en i hele verden som du kan snakke med om dette. For hva sier man? Hvordan skal man forklare noe man ikke selv vet? Hvordan skal man sette ord på følelser som er så vonde, men som du samtidig ikke skjønner hvor kommer fra? Så isteden holdt jeg alt inne. Lot det spise meg opp hver eneste dag og gjøre meg så deprimert som bare mulig. Jeg ødela meg selv totalt. Jeg så verden som kun svart, og så ingen utvei. For enda så mye jeg ba på mine knær om å få et annet liv, om å få slippe dette, kunne jeg heller ikke gi slipp på spiseforstyrrelsene. Jeg kunne ikke begynne å spise normalt, fordi jeg var overbevist om at dette var verre enn depresjonene.

    For noen måneder siden begynte jeg å gå til en ny psykolog, som viste seg å skulle endre livet mitt, som reddet meg fra meg selv. Det dere alle sikkert lurer på til slutt er hvordan det går nå? For første gang på to år, kan jeg faktisk si, helt ærlig, at det går bedre. For noen uker siden tok jeg et valg som hittil har endret livet mitt til det bedre. Jeg bestemte meg for at nå var det nok, nå skulle jeg faen meg få orden i livet mitt. Dette er ikke slik jeg vil se tilbake på ungdommen min, som skal være den beste tiden i livet. Så jeg gikk en retning jeg aldri før kunne tenke meg å gå, retningen for å bli frisk, og virkelig kjempe for det. Jeg fikk opp øynene da legen ga meg beskjed om at dersom jeg kaster opp en gang til, kan det være det siste jeg noen gang gjør. Psykologen min ga meg valget mellom liv eller død. Og det her? Det er ikke noe liv. Når jeg virkelig innså det, var valget lett. Å bli frisk derimot? Veldig veldig vanskelig. Den siste måneden har jeg jobbet som bare søren, både med tankegangen og med maten. Det har vært en evig berg og dalbane av følelser og motivasjon, men akkurat nå er jeg på et ganske bra sted. Jeg orker ikke tanken på å sulte meg og jeg orker ikke å kaste opp. Allikevel er tankene der fortsatt, jeg teller automatisk kalorier enda så mye jeg prøver å slutte, men jeg har klart oftere å tilpasse meg til en mer normal mengde kalorier i en porsjon enn hva jeg har gjort, og jeg lar ikke tankene styre meg på samme måte som før. Det har vært mye gråt, mye håpløshet, men samtidig har det vokst en ny stemme frem. Min stemme. Det har kommet en ny tankegang som har tronet over de andre, og den tankegangen vet jeg at er meg. Jeg har begynt å trene, spise det jeg føler meg komfortabel med hver dag som en start. Ingen oppkast, ingen sulting, uansett hvordan jeg føler meg den dagen. Og det er jeg stolt av. Jeg føler meg mer og mer som meg selv igjen. En jente jeg hadde glemt at eksisterte. Samvittigheten er der fortsatt, men den styrer meg ikke like mye som for en måned siden. Jeg er sterkere, og det vet jeg nå. Det er en enorm tilpasning, og hver dag er jeg like nervøs for hva jeg vil våkne til, men jeg vet nå at det er sånn her jeg vil ha det. Jeg vil ikke lenger at tankene og maten skal dominere og styre meg. Jeg skal fortsette å jobbe, fortsette å kjempe for å bli helt frisk. Selv vet jeg at jeg plutselig en dag kan falle tilbake, så jeg må ta en dag av gangen, men denne gangen gir jeg ikke opp. Jeg har innsett at det er så mye som er hundre ganger viktigere enn hvordan man ser ut, og enda så hardt det er å tro på noen dager, skal jeg fortsette å prøve. Jeg vet nå at det ikke er utseende mitt som gir meg verdi og jeg unner ikke min verste fiende å ha problemene jeg har og har hatt. Jeg vil være glad og bekymringsfri, og faktisk føle det innvendig også. Ja, vet du hva jeg vil? Jeg vil leve. 

     

     

  • 4

    Denne bloggen har i det siste blitt nedprioritert så langt at den ikke lenger finnes på lista over prioriteringer. Og det suger. Jeg har jo så lyst til å være flink til dette og komme med oppdateringer ofte, men den siste tiden har det skjedd alt for mye og jeg har verken orket eller hatt tid. Hver helg har bydd på bursdager og andre morsomme ting, mens ukedagene stort sett har gått til skolearbeid og venninner. Denne uken er en sånn uke hvor jeg føler at jeg drukner i alt jeg har å gjøre, da alle forberedelsene jeg gjør denne uken har alt å si på hvordan jeg presterer neste uke. I tillegg går det mye tid til lappen, til jobb, kjøretimer og legebesøk og det er egentlig ting jeg ikke har tid til, men bare må presse inn på timeplanen.

    Heldigvis er jeg veldig motivert for tiden. Jeg kommer meg på skolen hver dag, jeg gjør det jeg skal av arbeid, jeg har begynt å trene oftere igjen og det meste går egentlig ganske greit. Så da vet dere i alle fall det! Jeg har også endelig fått tilbake kamera, og kan begynne å ta litt ordentlige bilder til dere igjen. Det er jo motivasjon i seg selv for at denne bloggen skal fortsette å fungere. Så de førstkommende to ukene vil det nok bli litt tilfeldig når jeg skriver noe, men etter det skal det bli orden på ting igjen :-) 



    Så har jeg forresten også smått begynt å svare på spørsmålene deres. Jeg har prøvd meg på en videoblogg, men er usikker på om jeg vil legge den ut til slutt. Synes det er så latterlig kleint og har helt glemt hvordan jeg redigerer. Så vi får se! Håper alt er bra med dere og tusen takk for at dere er så tålmodige med meg 

  • 3

    November markerer for meg, starten på en veldig fin tid. Det er nå hver helg begynner å fylles opp med anledninger for å pynte seg ekstra, og hvem klager vel på det? Om ikke lenge er vi inne i julebord-sesongen, og tiden går fort frem til jul og nyttår. Jeg er alltid tidlig ute med å lete etter jule- og nyttårskjoler. I fjor startet jeg faktisk så tidlig som i september med å lete etter den perfekte kjolen! Haha. Jeg er også kjent for å bestille ting litt for ofte hjem og ha kjole-dilla, men hvordan kan man dy seg når det er så mye fint? Under har jeg funnet mine favoritter og som jeg mener er perfekt for bursdag, julebord, og diverse anledninger som kommer nå fremover. Selv har jeg klikket hjem noen av plaggene. Seee så mye fint: 

     



    1. HER 2. HER 3. HER

    3.HER 4.HER 5. HER



    6. HER 7. HER 8. HER



    9. HER 10. HER 11. HER

    12. HER 13. HER 14. HER



    15. HER 16. HER 17. HER


    18. HER 19. HER 20. HER

     

    21. HER 22. HER 23. HER


  • 2

    _________________________________________________________________________________________________________________________________

    Jeg beklager jeg ikke har vært den flinkeste på bloggfronten for tiden. Det er rett og slett litt for mye å holde tritt med om dagen, og jeg har hatt null motivasjon til å i det hele tatt logge meg inn her. Med det sagt, så har jeg det faktisk veldig greit for tiden og har hatt en utrolig fin helg! Jeg og Hedda feiret bursdagen vår på lørdag, noe som, etter min mening, ble utrolig vellykket. Jeg koste meg dødsmye og husker ikke sist jeg hadde det så gøy. I går måtte vi opp tidlig for å få vasket lokalet, noe som på en annen side, ikke var gøy i det hele tatt. Gud, så grusomt det så ut! På kvelden kom Ingebestis en tur til meg, og vi koste oss med bloggerne, godteri og masse masse prat. Så koselig og så mye bedre enn å ligge alene og pine seg med fylleangsten. Haha.

    Her er bilder fra helgen: 



    Veldig bra helg! I dag har jeg vært på skolen og generelt egentlig hatt en utrolig bra dag. Det ble mye latter og mimring fra lørdagen, og dagen har egentlig bare flydd forbi. Da jeg våknet i går var jeg ganske hes, mens  i dag hadde jeg ikke stemme i det hele tatt. Så fra jeg våknet i morges til nå, har jeg gått rundt hørende ut som en tenåringsgutt i stemmeskifte. Heldigvis er det litt bedre nå, så jeg håper bare det gir seg fort. Veldig slitsomt å nærmest skrike når du skal si noe, for å i det hele tatt få ut lyd. Når jeg skulle kjøpe snus i stad fikk jeg tidenes voicecrack, og med latteren til han bak meg i køen humrende i nakken fikk jeg bekreftet at jeg faktisk hørtes ut som et esel. Så ja, fingrene er krysset for at stemmen kommer tilbake veldig snart!  Har noen forresten opplevd å få panikkanfall når dere drømmer før? Det fikk jeg i dag, og det var sinnsykt ekkelt! Jeg sovnet på sofaen og drømte at jeg hyperventilerte, og det var akkurat det jeg gjorde i virkeligheten også. Jeg våknet sånn halvveis hele tiden av at jeg ikke fikk puste, men var så trøtt at jeg ble dratt tilbake i drømmen akkurat der den sluttet. Til slutt klarte jeg å stå opp og roe meg ned, heldigvis, men det er virkelig ikke noe jeg håper skjer igjen. 

    Minner om spørsmålsrunden HER. Svarene kommer i løpet av uken! Jeg tviler på at det blir noe video, men vi får se! Håper alle har en fin dag :-) 

  • 10

    Hei verdens skjønneste, godeste lesere . Dere overasker meg gang på gang, dere. Hver gang jeg tror det ikke går an å bli snillere, så kommer dere med kommentarer som gjør dagen min helt fantastisk. Dere gir meg så mye styrke, motivasjon og ikke minst glede, og jeg setter så pris på hver og en av dere. Det er jo dere, og bare dere, som gjør at jeg elsker å drive med dette. Så tusen tusen takk!

    I forbindelse med det, tenkte jeg å sette i gang en ny spørsmålsrunde. Det har kommet inn en del spørsmål delt over forskjellige innlegg, så jeg tenkte det enkleste var å samle det. Så her er det bare å spørre i vei, med hva enn dere måtte lure på. Dersom det kommer inn nok spørsmål, tenkte jeg kanskje å svare på video. Er det noe dere ville likt? :-) 




  • 18

    _____________________________________________________________________________________________________________________________

    Da jeg først startet på dette innlegget var planen å vise dere hva som står på toppen av ønskelisten min for tiden. Jeg fant link til de forskjellige plaggene, lagde collager og begynte å skrive... helt til alt bare føltes feil. Bloggen min skulle være et sted der tankene skulle få se lyset, der hvem som helst kunne kjenne seg igjen i det som ble skrevet. Det skulle ikke være en overflate, det skulle være sannheten. Men veldig fort gikk denne sannheten til å bli noe jeg stadig pyntet mer og mer på. Jeg vil ikke fremstå som en og annen blogger som bruker en time på å ta et perfekt bilde av en te-kopp, før de skriver et innlegg om hvordan de finner roen hver kveld av  å drikke den. Mens hva de kanskje egentlig gjør da de publiserer er å sitte bak skjermen å grine. Jeg vil ikke være enda en sånn en. Jeg vil være ærlig, kanskje også til tider skummelt ærlig, men kun fordi det hjelper meg, og også fordi det har vist seg å hjelpe andre. 

    Jeg tror nemlig mange pynter ekstremt mye på hvor bra de egentlig har det. Ikke bare når det kommer til bloggere, men når det kommer til venninner, til og med familie. Hvor mange har ikke lagt seg med tårer som gjør at du hiver etter pusten, og ikke sett hvordan de skal klare neste dag? Men så, når morgendagen kommer, møter du opp på skolen, med det største smilet som om gårsdagen aldri skjedde. Problemene er der fortsatt, men ingen skal få se de. Kanskje er man redd for å dele, kanskje vet man ikke hvordan. Kanskje vil man ikke i det hele tatt, fordi man mener man takler det best på egenhånd. Uansett hva grunnen er, så fører det kun til at du føler deg alene. 



    Og det er nettopp det jeg gjorde i går. Jeg følte verden gikk mot meg, dyttet meg ned på bunnen. Nei, lenger enn bunnen. Så langt ned at bunnen heller var et mål å se opp til. Den siste uken har jeg nemlig gått rundt og trodd at jeg har hatt det så bra. Hva jeg egentlig gjorde, var å stappe dagene mine fulle av planer, slik at jeg slapp å ta tak i de virkelige problemene. Slapp å føle. Uansett hvor sliten jeg var, stilte jeg opp på ting. Og det var ikke før jeg, i går, fikk et ordentlig pust i bakken at jeg ikke klarte å holde det gående lenger. Jeg har nemlig unngått alt som er av små bagateller, eller store problemer og jeg har gjort det så bevisst at jeg flere ganger har tatt meg selv i å tenke "Nei, Helene, gjem det inne i deg. Ikke tenk på det nå." Og hva har det ført til? Jo, at jeg revnet og alle disse små og store problemene slo meg hardt i bakken på en og samme tid. Så hardt at jeg ikke en gang visste hvorfor jeg var så lei meg, så hardt at jeg ikke så forskjellen på opp og ned. 

    Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Det var egentlig ikke ment som noe klageinnlegg eller noe "ærlig" innlegg av denne typen. Jeg prøver bare å si at det er greit. Det er greit å ikke ha det bra, det er greit hvis ikke alt er så pent og pyntelig som mange skal ha det til. Jeg skammer meg når jeg innrømmer dette, men jeg løy på lørdag her på bloggen. Hvordan jeg og familien hadde spist en så koselig helgefrokost sammen med det nybakte brødet jeg lagde? Eneste sannheten ved det innlegget var at jeg bakte brød. Som, etter jeg hadde tatt bildene av, gikk rett i søpla fordi jeg ble så lei meg da min fantasi om å være samlet rundt et måltid som en familie, nok en gang gikk rett i dass. Så patetisk var jeg, at jeg dekket på bordet, gjorde det så fint jeg kunne, høy på mine egne tanker om at nå skulle endelig alt bli bra her hjemme. Bare vet et måltid. Hva jeg prøver å si, er at jeg, som sikkert veldig mange andre, setter opp en fasade, som kan virke bra, men som egentlig bare ødelegger deg mer. Vi har alle våre problemer, som vi skjuler bak låste dører. Vi er alle redde. Redde for ikke å bli akseptert hvis vi er annerledes, redde for å ikke være bra nok. Så til alle der ute, som legger seg med tårer denne kvelden, og kanskje har en like dårlig dag i morgen? Det er greit. Si til deg selv, at det er greit. Ikke føl at du skylder noen å klistre på deg et smil. Vær lei deg. Og viktigst av alt,  vær ærlig med deg selv. Lov meg det, så lover jeg at jeg aldri skal lyve her på bloggen igjen, kun fordi det er trygt. Kun fordi problemene da liksom ikke eksisterer, fordi ingen vet. 

  • 0

    God helg alle sammen! Jeg har nettopp spist en deilig lunsj sammen med familien. Da jeg våknet i dag følte jeg meg så rastløs, så jeg bestemte meg for å bake brød. Resultatet ble kjempegodt og falt i smak hos hele familien. Lite som smaker så godt som varmt, nystekt brød med pålegg på, spør du meg!

    Resten av dagen i dag vil gå til vasking av huset og en bursdag i kveld. Jeg tittet egentlig bare innom for å si hei :) Jeg vet bloggingen min er elendig om dagen, men det er kun fordi kameraladeren min er borte og jeg ikke har fått somlet meg til å kjøpe en ny.. Haha. Så inntill jeg får fikset det, blir det nok litt lite med oppdateringer. Men jeg ønsker alle en super helg videre, nyt den for alt den er verdt! Stor klem fra meg :-)

  • 0

    Heii! Beklager for null oppdateringer, men denne uken har gått et i et fra mandagen startet. Det har vært skole, jentekvelder, bursdagsmiddager, jobb. Sist men ikke minst, skjedde ukas høydepunkt i går - Beware slapp endelig dekknavn!! Alle jentene var samlet hos Kristine etter jobb og hadde tidenes dekknavnsfest. Vi har lagt paljettene på hylla og er nå "The game plan 2015".

    Siden vår på fb finner du her -> https://www.facebook.com/thegameplan2015?fref=ts 

    Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med hvor gjennomført vi har gjort det eller hvor bra gjeng vi er. Russetiden kommer til å bli legendarisk. For min del ble det litt for mye å drikke i går, og jeg våknet i dag med feber, tidenes vondeste hals og klarte omtrent ikke gå. Etter en time på sofaen innpakket i x antall ullpledd og full fyr i peisen, dro jeg til legen. De fortalte at jeg har fått et stort sår på spiserøret og at det er det som forårsaker smerten. Heldigvis har feberen gitt seg nå, men jeg klarer ikke svelge eller snakke, så dagen har for det meste gått til filmmarathon og soving. Ikke fredagen jeg hadde sett for meg, men etter gårsdagen er det absolutt verdt det!



    Verdens beste gjeng! 

  • 6

    Gud, som jeg elsker høsten! Jeg har innsett nå at jeg faktisk liker denne årstiden bedre enn selve sommeren. Det er noe med at det er så koselig med høstfargede trær og mørke kvelder med ullpledd og noe varmt å drikke. Høsten har sin helt egen sjarm, og jeg har det så bra på denne tiden av året.

    Jeg kom hjem fra skolen for en liten time siden og har siden det egentlig bare slappet av med Tinka. Hedda kommer en tur snart for jentekveld og planlegging av bursdag, det blir bra! Det var mine planer for kvelden, hva er deres? :-)

  • 2

    Søndag er den kjente "kosedagen, og det er akkurat det jeg skal gjøre i dag. Jeg hadde en lang dag i går med øvelseskjøring, jobb, og til slutt en koselig jentekveld sammen med Linnea og Ingrid. I dag har jeg på en annen side NULL planer og skal bare kose meg og lade opp til en ny uke. Jeg håper alle gjør det samme og har en nydelig søndag <3

  • 4

    Hei og god fredag! De siste dagene har vært ganske tunge og jeg har blitt nødt til å ta meg et par dager vekk fra skolen. Formen har, mildt sagt, vært veldig dårlig både fysisk og psykisk og jeg har ligget som et slakt på sofaen i går og i dag. Det er veldig kjedelig da jeg hadde jobbvakter jeg ble nødt til å melde meg syk fra og fraværet mitt på skolen allerede er skyhøyt. Ting som dette sprenger samvittigheten min, men jeg må bare prøve å feie disse tankene bort og fokusere på at dette er det beste for meg. Slutte å pine meg med hvor mye jeg gledet meg til å dra ut med jentene i dag og heller se fremover, tenke at det kommer en dag i morgen og bla bla bla. 

    Så ja, fredagen min har med andre ord gått til full avslapping. En lang og deilig kveldstur med broren min etterfulgt av taco og idol med familien. Det er jo veldig koselig det også, så jeg skal ikke klage. I og med at jeg ikke har så veldig mye spennende å dele med dere, tenke jeg heller å vise dere noen innkjøp fra Brasil. Jeg kjøpte meg en del nytt der, så jeg deler det opp i flere innlegg. Det første jeg vil vise går under kategorien tilbehør, sminke og hudpleie. 


    Body-spray fra Victorias Secret i duftene coconut passion, passion struck, secret charm og amber romance. Disse lukter himmelsk! Toalettmappe, håndkrem, leppepomade, brightening cream og sovemaske  også fra VS. BB cream og primer fra Vült. Skin Balance krem fra Elisabeth Arden. Body lotion fra KEEN. 









    Skjerf og veske fra Zara, solbriller fra Michael Kors. 



    Måtte også ta med disse nydelighetene. De er ikke fra Brasil, men de er kjøpt veldig nylig og jeg er helt forelsket i de. See så fine! Fra Nelly og merket Oill. 

     

  • 2

    Etter forrige innlegg er jeg overbevist om at jeg har verdens fineste blogglesere og venner. Jeg skrev innlegget mest for meg selv med tanken om at jeg bare måtte få noe ut. At jeg ville få så mye respons, så mange fine meldinger fra folk jeg ikke kjenner, var noe jeg aldri så for meg. Det er helt utrolig hvor mye bedre dere fikk meg til å føle meg, både ved støttende og motiverende ord, men også ved å dele deres historier med meg!

    Jeg er helt målløs over hvor mange som valgte å sende meg private meldinger der de skrev at de var eller hadde vært, i samme situasjon selv. Jeg så aldri på innlegget som noe som kunne være til hjelp for noen andre, for i mitt hode tenkte jeg at jeg var gal som hadde det sånn her. At det umulig kunne være noen som følte seg på samme måte. Men plutselig åpnet det seg en ny verden for meg, der mennesker jeg kjenner litt og mennesker jeg ikke kjenner i det hele tatt, sitter med like historier, lik smerte. Plutselig var jeg en del av et fellesskap, noe større enn problemene. Plutselig var jeg ikke alene, og den gode følelsen det ga meg er ubeskrivelig.

    Dere skal vite at jeg setter enorm pris på hver eneste en av dere. Dere skal vite at dere er noen himla bra mennesker alle sammen, og jeg skulle så gjerne oppsøkt hver og en av dere for å gitt dere tidenes bamseklem. Wow. Jeg er bare helt satt ut. Og selvfølgelig, veldig veldig rørt og glad. Tusen takk 

     

  • 36

    Dette innlegget er veldig personlig for meg, og det har tatt meg lang tid å samle styrken til å tørre å publisere det. Husk på at vi alle har våre problemer, som er tøffe på hver sin måte. Det finnes alltid folk som har det verre, men for meg er dette noe av det vanskeligste og noe jeg går gjennom hver eneste dag. Jeg håper du leser med respekt. 

    Denne morgningen våknet jeg i panikk. Jeg kastet meg ut av sengen, så på klokken og måtte innse nok en gang at jeg hadde forsovet meg. Mens andre i samme situasjon ville hatt tannbørsten i en hånd og dratt på seg buksa med den andre, i løpet av noen sekunder, satt jeg meg ned og gråt. Og jeg gråt. Jeg gråt til det ikke var mer igjen å gråte av, og ble sittende og stirre ut i rommet uten å skjønne hva som egentlig nettopp hadde skjedd. Jeg følte meg blytung, og når jeg reiste meg slet jeg med å finne balansen, på gulvet som plutselig kjentes som en veldig myk gummimadrass. Latterlig, tenker du. Patetisk. Hvem gråter fordi man forsover seg liksom?

    Men det handler ikke om at jeg forsov meg i dag, det handler om at jeg måtte innse at jeg enda en dag må være hjemme. Hjemme med meg selv og tankene mine, konstant påminnet om alt jeg ikke er. Alt jeg føler jeg går glipp av. Alle menneskene jeg føler jeg svikter, hvor mislykka jeg føler meg. Jeg kan ikke lenger kalle det en dag, eller et døgn, for alt føles som en evigvarende sirkel. Det er jo bare tid. Det er alt jeg opplever. Klokken går enten for sakte, eller så går den alt for fort. Og den gjør meg stresset, rastløs, desperat. Jeg klarer ikke ha for mye tid for meg selv, jeg klarer ikke å ikke få tid til meg selv. Jeg vil så mye om dagen, jeg trenger så mye, men jeg vet ikke lenger hvordan. Mamma spør meg hele tiden om det er noe hun kan gjøre for meg, men jeg har aldri noe svar. Jeg vet ikke hva jeg vil. I løpet av denne aldri endene kampen, har jeg helt glemt å gjøre ting fordi jeg vil det. Bare fordi jeg har lyst, liksom. Jeg er enten tom på innsiden, glad på utsiden, eller så føler jeg alt. Og alt? Det er helt jævlig. Jeg hater alt. 

    Natten er min verste fiende. Det er den tiden av døgnet hjernen min bestemmer seg for å bombardere hodet mitt med tanker. Tanker jeg har unngått eller glemt igjennom dagen, ubetydelige tanker, vonde, gode, irriterende tanker. Så mange at jeg aldri får sove. Jeg kan ikke huske sist jeg sov gjennom hele natten. For ikke å snakke om sist jeg følte meg uthvilt det sekundet jeg åpnet øynene om morgningen. Det er en følelse jeg ikke lenger vet hvordan kjennes. En følelse jeg også kunne gjort ekstremt mye for å kjenne på, om kun for én dag, igjen. Gårsdagen var intet unntak og jeg sovnet ikke før klokken 8 på morgningen i dag. Hvorfor jeg ikke får sove? Det sliter jeg med å skjønne selv. Jeg er verdensmester i å begrave følelser så dypt inne i meg at jeg glemmer at de i det hele tatt eksisterer, men så når jeg ikke lenger klarer å holde muren oppe og blir nødt til å kjenne på disse følelsene, raser verden foran føttene mine, og jeg ser ingen vei ut. Jeg husker jeg lå på badegulvet og gråt mer enn jeg noen gang har gjort før, hjertet slo så fort at jeg var redd det ville hoppe ut gjennom brysthuden min. Jeg så ned på kroppen min, var nær låret, ble helt kvalm. Pusten roet seg, og jeg tok meg i å tenke hvorfor kjemper du fortsatt? Så hørte jeg plutselig meg selv si lavt, ut i rommet; Det er greit, Helene. Du kan gi opp nå. Det er greit. Jeg visste ikke en gang hva jeg mente med det, hva jeg ga opp. Jeg var bare så sliten, jeg orket ikke mer. Og tanken på å gi opp noe, få en pause, lot meg slappe av. I alle fall i de 5 timene jeg ble liggende å sove på badegulvet til broren min fant meg.

    Livet mitt har det siste året vært en gigantisk berg-og dalbane. Jeg har hatt mange gode dager, men når de dårlige først kommer feier de over alt av minner som forteller meg at jeg kan være glad. De knuser alt av håp, og etterlater meg som en grønnsak liggende på badegulvet. Men så overasker dette livet meg om og om igjen, og plutselig har denne kvelden blitt til et minne fra noe som føles som en evighet siden. I stedet, etterlater det seg redselen. Redselen for å havne der igjen, frykten for at en slik dag venter meg rundt neste hjørne. En dag der jeg ikke ser forskjellen på opp og ned, hvor jeg føler jeg befinner meg i verdens dypeste, mørkeste hull. Hjelpeløs, desperat etter noe jeg ikke vet hva er. Bare noe. Noe annet enn akkurat dette. 

    Og med dette mener jeg hvordan jeg vet jeg aldri er bra nok. Ikke noe jeg tror eller føler, men noe jeg vet. Får jeg komplimenter, bryter angsten inn og overbeviser meg om at de bare tuller. Jeg tør aldri føle meg fin. Jeg er aldri fin. Jeg tør aldri tro at jeg kan få til noe, for i mitt hode fortjener jeg det ikke. Jeg fortjener ikke skryt eller ros, for jeg har jo ikke oppnådd noen ting? Det er ingen ting som er bra ved meg.  I mitt hode fortjener alle andre mye mer. Alle andre er bedre. Og jeg kan ikke en gang begynne med å forklare hvor hjelpeløs det får en til å føle seg. For disse tankene? De slipper aldri taket. Du føler ikke du har noe betydning i verden, enda du vet du har mange som er glad i deg. Så igjen, skjønner du ikke hvorfor de er glad i deg. Alle andre er flinkere, alle andre er penere, snillere, "kulere". Du føler du ikke har en plass i verden der du står trygt. En plass som forteller deg at dette, dette er meg. Den eneste plassen du har er den konstante usikkerheten, og følelsen av at du er en eneste stor feil. Og den følelsen? Det er følelsen som gjør at jeg ikke får sove om nettene. Som gjør at jeg kan be på mine knær om å bare få sove i to uker, for å slippe å føle meg sånn. Følelsen som gjør at jeg vil skrike fordi alt gjør så vondt, men igjen vet jeg ikke hva det er som forårsaker smerten. 

    Ingenting irriterer meg, eller sårer meg mer enn folk som slenger depresjon og diverse psykiske lidelser rundt i helt feil sammenhenger. Det gjør meg så sint at jeg har lyst å slå til vedkommende, samtidig som jeg bare vil gråte. For mennesker som klager? Mennesker som sier "det er så kaldt at jeg blir deprimert" eller nevner spiseforstyrrelser fordi de ikke har spist så mye til middag de to siste dagene? Disse menneskene skulle prøvd å gå en dag, om ikke bare en time, i skoene til en som går igjennom en slik hverdag. For det er kanskje vanskelig for en verden uvitende om disse problemene, å ha forståelsen for det, men jeg kan si så mye som dette - det er ikke noe du tuller med, det er ikke en fase eller en periode som "ordner seg etter et par dager". Det er noe som spiser deg opp, som får deg til å miste deg selv og føle at du drukner. Og mens du hiver etter pusten, og aldri forstår hvordan du skal klare neste dag, er det ingen som ser det. Og du føler deg helt alene i verden. 

    Jeg føler jeg skylder vennene mine alt. Jeg skjønner ikke hvordan de ikke har gitt opp på meg enda. Blitt drittlei av hele meg og flyttelasset mitt med problemer. Hvorfor de ikke bare har sagt at Helene, nå er det nok. Det eneste jeg vet er at jeg er evig takknemlig. Så takknemlig at jeg kunne gjort hva som helst, og jeg tror aldri de vil skjønne hvor glad jeg er i de. Hvor mye jeg trenger de. Hvor mange ganger de har reddet meg fra meg selv. Hvor mye jeg ønsker at de skal være lykkelige. Hvor lite jeg trenger noe som helst, så lenge de har det bra. For uten de, ville jeg ikke vært her lenger. Uten de ville følelsen av å være alene knekt meg. Jeg kjenner ofte på den følelsen, men å skulle innse at jeg var alene også, er noe jeg ikke orker tanken på en gang. 

    Det er mange dager jeg kunne gjort hva som helst for å ikke være meg. Dager jeg fantaserer om hvordan det ville være å leve uten et konstant lass av stress liggende på skuldrene. Uten disse stemmene i hodet som kontrollerer alt jeg gjør. Uten tankene som griper inn i det sekundet du er i ferd med å gjøre noe du burde eller ikke burde. Tanker om ting du må gjøre, som etterlater deg med følelsen av at du nettopp har løpt maraton, kun ved å tenke på det. Og når da alle disse oppgavene som en hver tenåring har, kommer i tillegg, føles det som verden raser. Det er for mye. Hodet ditt er for fullt, du blir utmattet og stresset over alt du burde ha gjort. Alt du føler på fra før av, får plutselig ti kilo flere bekymringer, og du ser ikke hvordan du skal klare det. Og vet du hva disse ti kilo ekstra bekymringene er for meg? Det kan være en historieprøve, det kan være en regning, det kan være en treningsøkt eller en avtale. Vanlige ting alle opplever. Vanlige ting, men som for meg ødelegger alt. Hvor patetisk er ikke det? Men jeg orker ikke tanken, jeg takler ikke ekstra stress. Og når jeg da ikke får til noen av delene? Da føler jeg meg ingenting annet enn mislykket. 

    Om dagen så ser jeg ikke hvordan jeg skal klare å fullføre dette skoleåret. Akkurat nå ser jeg ikke hvordan jeg en gang skal klare å fullføre dette innlegget. Alt jeg gjør om dagen er halvveis. At jeg til henne denne uken, gjør så jeg vrenger meg. At jeg har en innlevering til torsdag gjør så jeg bare vil sove ut uken. Jeg er for sliten. Jeg er så lei av å være meg, sånn jeg og mitt liv er blitt. En gang i tiden hadde jeg masse energi, var med på alt som var av morsomme ting, og fullførte alt av oppgaver jeg var tildelt. Nå sitter jeg som en tikkende bombe av stress, angst og bekymringer, som eksisterer, men aldri lever. Hva skjedde med meg? Lot jeg virkelig meg selv glippe oppe i alt som har skjedd det siste året? 

    Så er det viljestyrken. Den jævla viljestyrken som får meg til å fortsette. Holder meg på beina jeg ikke lenger skjønner at jeg står på. Jeg aner ikke hvor den kommer fra, eller hvordan den drar meg opp gang på gang. Den er min beste venn, samtidig mitt verste mareritt. For den gir meg aldri noen pause. Den lar meg aldri gi opp, der jeg helst burde tatt en pause og slappet av. Den lar meg aldri få fri. Den pusher meg, der kroppen for lengst har sagt stopp og etterlater meg utslitt. Den lar meg ikke synes det er greit å være lei seg. Jeg lar meg ikke synes det er greit å være lei seg. For hundre ganger mens jeg har skrevet dette, har jeg stoppet opp og tenk "men du har jo så mye å være glad for også? Hvorfor klager du?" . Tenkt at jeg også burde nevne at jeg har det jo veldig bra også, jeg er ikke bare en depressiv liten dritt, jeg har jo så mange gode venner, jeg er ofte glad og.. Men denne gangen har jeg tatt meg selv hardt i nakken. For jeg klarer ikke en gang å innrømme for meg selv at det ikke er greit å ha det sånn her, at jeg ikke alltid har det så greit, uten å legge til alt det gode jeg også har. Jeg klarer aldri å fokusere på bare meg, uten å pynte på sannheten. Ikke for meg selv. Ikke for andre. Dette er første gangen på en ekstremt lang tid, at jeg er ærlig mot meg selv om hvordan jeg egentlig føler meg. Og vet du hva? Det er jævlig skummelt. Men det er sannheten. 

    Jeg gikk en lang tur med Tinka, nå nettopp. For første gang på lenge følte jeg at jeg slappet av. Følte at jeg levde. Av en eller annen merkelig grunn, kjente jeg på følelsen av frihet. En pustepause. Bare meg og naturen, og det var deilig. Nå sitter jeg egentlig her uten noen følelser i det hele tatt. Jeg føler dette innlegget ranet meg for de, og jeg er bare tom og sliten. Kjenner jeg meg selv rett så vet jeg at jeg kommer meg på beina igjen. Det gjør jeg alltid, uten å skjønne hvordan jeg gjør det. Kanskje jeg trengte denne dagen, kanskje jeg trengte å få utslipp for den voksende klumpen langt der inne som aldri får se dagslyset. Kanskje. 

     

  • 4

    ...har vært fantastisk!

    Det har skjedd så utrolig mye gøy og jeg har kost meg hver eneste dag. Jeg elsker slike helger der det skjer noe hele tiden og du glemmer å følge med på klokka. Tiden flyr av seg selv fordi du har det bra. Jeg sitter i hvert fall med en skikkelig go'følelse nå fordi jeg har utnyttet hvert sekund av denne helgen med både herlige mennesker, alkohol, latter, prat og kos. Her er noen bilder fra helgens hendelser: 


    Fredag var en sinnsykt bra kveld. Selv om det er gøy å dra ut, forblir hjemmefester med mine nærmeste det jeg liker aller best. Det er en helt annen stemning og så mye mer koselig, spør du meg! 

    Lørdag var det først duket for en 8 timers jobbvakt, etterfulgt av 3 timer på Oslo motor show. Der jobbet vi fra Beware, på standen til Volvo og hadde som oppgave å promotere for de. Et arrangement jeg, utenom jobb, ikke ville deltatt på, men mye hyggelige mennesker og veldig greie arbeidsoppgaver. Over ser du meg og Linnea sammen med noen fra en annen stand. Aner ikke hvem dette er, men morsomt var det. Lørdagskvelden tilbrakte jeg som tidligere nevnt med Marie. Senere kom også Hedda og vi hadde en utrolig koselig kveld. 



    Søndag gikk først til en veldig hyggelig sammenkomst med bussjentene, og det er bare å glede seg til tiden fremover. Det gjør i alle fall jeg!! Derfra dro jeg rett til Lillestrøm for å se Anabelle på kino med gode venner. Anbefaler ikke folk som er redd for skrekkfilmer (som meg selv) å se denne, da du skvetter gjennom hele filmen. Jeg både hoppet i stolen og satt mer med hodet begravd i hendene enn hva jeg så på skjermen, men av det jeg fikk med meg var den ganske bra. En veldig bra kveld og fin avslutning på helgen! 

    Har dere hatt en fin helg? 

  • 5

    ♡ Jeg er en veldig positiv og glad jente. Det skal mye til for at jeg blir sur, og hvis jeg blir det så er det fordi jeg er enten sliten eller noe virkelig ille har skjedd. Jeg er heller aldri langsint og tilgir irriterende fort. 

    ♡ Hvis jeg skriver en bokstav feil i passordet mitt på facebook, et ord etc, fjerner jeg alt for så å skrive det på nytt. 

    ♡ Jeg blir veldig fort kjent med og glad i nye mennesker. 

    ♡ Jeg blir gal av folk som puster tungt, smatter eller generelt lager lyder når de spiser. Grøsser bare av tanken. 



    ♡ Jeg er livredd for ballonger, høyder og slanger. Haha, ballonger av alle ting. Jeg vet ikke hva det er for noe, men jeg har helt siden jeg har vært liten ikke klart å blåse opp en ballong, nettopp fordi jeg er så redd for at de skal "poppe" i ansiktet på meg. Høyder og slanger har jeg også alltid vært redd for. Jeg har gått både Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen og til utallig mange andre høye fjelltopper, men høydeskrekken vil aldri gi seg. Noen ganger kan det bli så ille at jeg blir helt svimmel og begynner å hyperventilere. Når vi har vært på ferie i Sveits og tatt en gondol opp for å gå fjelltur, har jeg pleid å sette meg ned i gondolen, og når jeg og mamma var i Paris klarte jeg ikke komme meg lenger enn til den midterste delen av Eifelltårnet før jeg fikk helt noia. Slanger sier vel seg selv. Jeg er så redd for de at jeg ikke klarer å se de på tv en gang. 

    ♡ Jeg har i barndommen spilt tverrfløyte, gått på orientering, teater, ski og fotball. 



    ♡ Før var jeg en person som aldri turte å si ifra dersom jeg var uenig i noe, eller syntes noe som ble gjort var galt. Med andre ord lot jeg folk "sjefe" litt over meg, og det gjorde meg både svak og lei meg. Heldigvis har jeg fått mer bein i nesa opp igjennom årene og har absolutt ingen problemer med dette lenger. 

    ♡ Hver gang jeg skal ha en prøve på skolen, tenker jeg at jeg skal begynne å øve i god tid, slik at jeg slipper å bli sittende dagene før prøven og lese meg ihjel. Men allikevel er det akkurat det som skjer gang på gang. 

    ♡ Jeg elsker brokkoli. 



    ♡ Jeg er over gjennomsnittet avhengig av Pepsi max. På sånn ca 1,5 år tror jeg ikke det er en eneste dag jeg ikke har drukket det.

    ♡ Jeg elsker å ha det ryddig og rent rundt meg, det er bare veldig sjeldent at jeg faktisk klarer å holde det sånn lenge. Når rommet mitt da blir rotete igjen, ser det ut som det har gått av 5 atombomber der. 

    ♡ Noe av det beste jeg vet er når andre mennesker blir glade, på grunn av noe du har gjort for de. 

    ♡ På fest elsker jeg å både danse og synge for full hals, full eller ei. 

    ♡ Jeg takler ikke selvsentrerte, sure eller utakknemlige mennesker. Det er noe av det som får meg i elendig humør og jeg kunne faktisk holdt på i evigheter hvis jeg først gikk ordentlig inn på hvor mye dette irriterer meg. 



    ♡ Jeg er ekstremt målbevisst. Hvis jeg først har satt meg et mål, nekter jeg å ikke klare å oppnå det. Jeg er også veldig sta, noe som er både bra og dårlig. 

    ♡ Jeg kan gjøre sånn ca hva som helst for de jeg er glad i, og synes det er ekstremt viktig å fortelle både venner og familie at jeg setter veldig pris på de og er ekstremt glad i de, så ofte jeg bare kan. 

    ♡ Jeg elsker å le!

    ♡ Jeg er som sagt aldri langsint, men jeg husker ting i veldig lang tid. Ikke på den måten at jeg lar det påvirke meg, men hvis noen først har sagt noe sårende, enten det er bevisst eller ubevisst, er det noe jeg aldri glemmer. 



    ♡ Jeg får dårlig samvittighet veldig fort, og hadde aldri klart å såre noen med vilje.

    ♡ Jeg gleder meg så mye til russetiden at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 

    ♡ Jeg shopper alt for mye på nettet og er verdens dårligste til å spare penger.  

    ♡ Jeg er veldig flink til å "dobbeltbooke" og vil så gjerne hele tiden være med på alt. Dette har jeg heldigvis blitt flinkere til, men må fortsatt skjerpe meg litt her.. hehee

    ♡ Etter videregående er jeg nødt til å reise. Jeg er så rastløs og føler en syk trang til å komme meg ut i verden og oppleve ting. Samtidig synes jeg det er så skummelt at dette er siste året mitt på videregående og at jeg om under et år ikke vil se vennene mine hver dag. Det er helt rart å tenke på og får meg til å bare ville stoppe tiden. 



    ♡ Jeg elsker å være med familien min, og kan fint tilbringe en fredagskveld hjemme med de. Jeg er også helt avhengig av å ha en dag i uken hvor jeg bare er alene og slapper helt av. Samtidig flyr jeg nesten på veggen hvis jeg er asosial mer enn to dager, da føler jeg meg venneløs. Haha. 

    ♡ Jeg kan klage på at jeg er trøtt, at jeg er kald, at jeg er lei av skolen, alle sånne småting, men når det kommer til livet mitt og virkelig ille ting klager jeg aldri. 

    ♡ Jeg døgner alt for ofte, og har en veldig ustabil døgnrytme. 

    ♡ Jeg er ekstremt svak for rygg -og armmuskler, skjegg og tattoveringer når det kommer til gutter. 

    ♡ Mamma er både min bestevenn og forbilde. Hun er den sterkeste og fineste dama jeg vet om, og dersom jeg blir som henne når jeg en gang blir mor har jeg lyktes. 

     

  • 2

    Hei dere og god søndag! Denne helgen har gått i et kjør fra fredag kveld. Jeg var jo som sagt på fest hos en kompis, noe som virkelig var en fulltreffer. Stemningen var dødsgod til langt på natt og det var en utrolig bra gjeng som var samlet. Jeg skulle på jobb 07.00 på lørdag, og da jeg ikke var hjemme før ca 2, turte jeg ikke legge meg i frykt over at jeg ville forsove meg til jobb. Så du kan jo tenke deg hvor trøtt jeg var da jeg troppet opp på Meny på morningen i går. Heldigvis gikk vakten overraskende fort! Da jeg var ferdig, var det bare å kle på seg og dra rett videre på dugnad på Oslo Motor Show med bussjentene. Der var jeg ferdig rundt halv 7, og da Marie kom for å hente meg var jeg helt død i både beina og hodet. Da passet det perfekt med en lørdag full av avslapping, jentesnakk og film!





    Kjempekoselig kveld! Vi så filmen John Tucker must die, noen som husker den? Den er helt genial i mine øyne og jeg blir aldri lei. Håper alle har hatt en fin helg så langt! 

  • 2

    Hei dere og god fredag! Det er en liten stund siden jeg har stukket innom nå, rett og slett fordi det har vært så mye å gjøre etter jeg kom hjem. Lite søvn, mye tanker, mye skole, trening og jobb. I tillegg har jeg ikke helt visst hva jeg skal blogge om. Motivasjonen har vært ganske dårlig, og jeg har rett og slett til tider bare følt meg dum som har en blogg. Jeg har liksom følt jeg ikke har kommet meg noe vei med det og ikke helt skjønt hvorfor jeg opprettet den. Men nå er jeg tilbake igjen og klar for å blogge masse! Akkurat nå sitter jeg ferdig skiftet og skal straks dra til en god kompis av meg på en liten fest. Det tror jeg blir veldig bra! Jeg får ikke blitt så alt for sent, da jeg har tidligvakt i morgen og starter drøye 07.00. Yey. Håper alle får en super fredag! 






  • 0

    Det er både rart og veldig deilig å være hjemme igjen! Jeg hadde tidenes mest slitsomme reise, og har aldri vært mer trøtt på en flytur. Fikk selvsagt heller aldri sove, men til tross for det var både flyet og mannskapet tipp topp. Masse godt utvalg av filmer og underholdning også, så tiden gikk fort! Vi kom oss hjem til Norge i godt behold og etter 1 time venting på taxien pappa hadde bestilt kom vi hjem til Gjerdrum også. Timene etter jeg kom hjem har gått til halvsoving på sofaen med x antall ullpledd, fyr i peisen og Greys Anatomy på skjermen. Hadde ikke forberedt meg på denne oktoberkulda, men samtidig er det jo så koselig når høsten virkelig setter spor! Denne uken blir veldig hektisk med mye skole og mye jobb, og jeg er litt spent på hvordan det vil gå. Jeg har også laget meg et nytt treningsprogram som jeg skal sette i verk fra og med i morgen, og det vil også bli veldig spennende. Aller først må døgnrytmen på plass, så det burde jeg vel egentlig startet med for lenge siden.. Haha natta søtinger! 

  • 0

    Shit, dette er jeg overhodet ikke klar for. Jeg vil ikke hjem i det hele tatt. Selvfølgelig gleder jeg meg utrolig mye til å se igjen alle hjemme, men jeg er ikke klar for å dra herfra enda. 2 uker er ikke nok, det har gått så alt for fort! Jeg har ikke sovet et blunk i natt fordi jeg har gruet meg sånn til å dra. Det er fortsatt så mye jeg vil gjøre her, så mye jeg vil oppleve, så mange jeg vil se. Det føles faktisk som å flytte bort fra hjemstedet ditt, uten å ville det selv.

    Jeg er jo selvfølgelig også helt vanvittig takknemlig for at jeg fikk dra hit igjen, for alt jeg faktisk har opplevd mens jeg har vært her. Siste kveld tilbragte jeg med familien på en brasiliansk churrascaria, en stor grillresturant med den beste servicen du kan tenke deg. Giovanna var med oss og det var ekstremt koselig!! Nå er klokken 14.00 her og jeg sitter i taxien på vei til flyplassen. En 13 timer lang flytur og ca 20 timer lang reise står for tur.. Jeg gruer meg veldig mye til å fly, da jeg som tideligere nevnt har s i n n s y k t stor flyskrekk, men krysser fingrene for at det går bra denne gangen også.

    Jeg er så glad, samtidig føles det veldig rart at jeg drar. Jeg skjønner det ikke helt. Selv når en gjeng av vennene mine møtte opp i stad for å si hade, var det uvirkelig. Men, det gjorde meg også sikker på at jeg kommer tilbake hit igje. Dette har vært verdens desidert beste tur! Snakkes i Norge :-)

  • 1



  • 0

    Jeg må innrømme at da jeg besøkte det gamle huset mitt, kjente jeg faktisk tårene presse på. Det er så mye minner herfra, så mange fine stunder. Rommet mitt, åh det var så fint! Walk in closet, eget bad, stor dobbeltseng og egen ballkong. Alt jeg kunne ønske meg! På kveldene jeg ikke fikk sove, pleide jeg å ta med meg dyna ut på ballkongen og sitte å høre på musikk og se på den fine utsikten. Jeg kunne gjort sånn ca hva som helst for å bo her igjen. 



     

    Vi kjørte litt rundt i nabolaget og var blant annet innom supermarkedet som lå rett nedi gata for huset vårt. Her pleide vi å gå hver morgen å kjøpe ferske rundstykker og nypresset juice. En gang vi passet hunden til noen venner av oss her nede, skulle jeg og Martin bare en kjapp tur ned på Frutaria og handle. Uten at vi visste det hadde vi ikke lukket døren til huset ordentlig, så mens vi er inne på butikken, kommer plutselig hunden spurtende inn! Folk løp etter den og prøvde å få tak i den, der den spurtet rundt, mens jeg og Martin prøvde å late som vi ikke visste hvem hunden var.. Haha er det mulig. Selvfølgelig så den oss til slutt og løp rett bort til oss, fulgte etter oss rundt hele butikken. ALLE, og da mener jeg alle, i hele butikken fulgte med og lo. Vi skilte oss ut nok med det blonde håret, pluss at vi nå hadde med oss en hund som gledelig rev ned ting fra hyllene og spiste på frukten. I tillegg hadde vi jo null kontroll på den, så da vi til slutt fikk den med oss ut av butikken, ble det en god stund før vi dro dit igjen. 



    Dette er en av fem rader med frukt de selger i denne butikken. Se på dette da dere! Så ferskt og naturlig du kan få det. Gigantiske vannmeloner, mango, ananas, papaya, pasjonsfrukt, you name it. Frukthimmelen, spør du meg. 





    I tilegg har de en egen baker inne på butikken. Jeg jobber jo i noe tilsvarende på Meny, men dette kan ikke sammenlignes en gang. De baker absolutt alt de selger her selv, og det er til og med en koselig, liten cafe, hvor du enten kan kjøpe mat fra disken eller bestille lunsj eller middag! 

    Vi var også innom både treningssenteret, parken vi pleide å gå turer og trene i, unviersetet og mer. Men det var kun denne delen av nabolaget jeg rakk å ta bilde av før kameraet gikk tom for batteri.. Alt ligger like borti gata for hotellet så det er ikke noe problem å dra bort å ta flere bilder, men tiden har ikke strukket til for det. Vi har fått låne en bil mens vi er her og det høres sikkert helt rart ut, men det er så deilig å kjøre på veiene her, som om jeg bor her igjen, om dere skjønner? Kjøre på butikken og handle, dra til bakeren, rett og slett bare den samme gamle veien jeg pleide å dra til skolen, fotballtrening, til venner, hjem, til alt. Jeg vil bo her igjen.. 

  • 0



    Beste måten å starte dagen på! Her er klokken 13.08 og jeg har nettopp gått tilbake til hotellrommet etter noen timer i sola. De siste dagene har vært fantastiske. Så mye fest og morro og gjensyn med så mange herlige mennesker. Jeg overnattet hos Giovanna til i går, etter en veldig morsom fredag på grillfest med masse herlige mennesker. I går var jeg først på lunch med en venninne, før det bar videre i bursdagen til Leo. Det er kanskje den koseligste bursdagen jeg har vært med på! De pleier å ha grillfester, fester etc. i et "utehus", som ligger rett ovenfor deres eget. Der er det fotballbane, basseng, stor grill og kjøkken og masse plass å boltre seg på. Det var utrolig bra stemning, nærmere 100 mennesker, live musikk og fest til langt på natt. Jeg koste meg så mye! Nå skal jeg og mamma ut å spise lunsj og shoppe litt, før jeg skal møte noen venninner senere i dag. Denne dagen skal nytes max, da vi faktisk reiser hjem i morgen. Tiden har gått såå fort. 


  • 3

    Ekte glede. Hva er egentlig det? Vil jeg noen gang kjenne på det igjen? Vil jeg noen gang le så hardt med magen, at jeg gisper etter luft og tårene triller? Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv daglig det siste året, uten å komme frem til noe annet svar enn jeg alltid har gjort. Jeg vet ikke. Hva ekte glede er, lykke, har ikke eksistert, og jeg har ikke hatt en anelse om det er noe jeg noensinne vil oppleve igjen. Små gleder derimot, har vært levebrødet mitt. Jeg har blitt rørt av at hele familien samles rundt et måltid, jeg har smilt så kjeven har blitt støl fordi en venninne tilfeldig sa hun var så glad i meg. Jeg husker natt til 1.mai, var vi samlet en gjeng hos Henrik og satt ute til langt på natt med bål og allsang. Mens jeg satt og så på bålet, vennene mine rundt meg, som sang, lo, var bekymringsfrie, sa jeg plutselig til kompisen min: Jeg er så lykkelig jeg!

    Jeg har satt pris på hver eneste lille sekund av disse øyeblikkene, spart på dem. Jeg har dyttet et større bilde av glede så langt frem at jeg kun har latt meg selv fokusere på alt jeg har, hvor mye jeg har å være takknemlig for. Det er jo forsåvidt bra, å klare å nøye seg med det man har og sette pris på det, helt til jeg nylig tok meg selv i å tenke. Når var sist jeg følte jeg hadde noe å leve for, noe å gi, en god følelse inne i meg for mer enn bare en dag? Når var sist jeg, på 2 år, følte livet gikk på skinner for bare en uke? 

    Så dro jeg hit. En tur, jeg i utgangspunktet gledet meg veldig til, men samtidig ikke hadde noen spesielle forventninger til. En tur jeg visste ville bli bra, men på en annen side ikke ante hvordan ville oppleves denne gangen i forhold til de andre. Mye har forandret seg med meg siden sist. Vi landet, jeg var drittsur og sliten, kofferten var borte og jeg ville bare sove. Så kommer vi til hotellet. Jeg går ut av taxien, ser stranden 50 meter foran meg, og glemmer alt. Sinnet, trøttheten, alt fordufter. Jeg løper ned til stranden og føler meg så fri. I det, jeg trodde bare ville være et øyeblikk, føler jeg plutselig at jeg har fått den pausen jeg så lenge har trengt. Tankene jeg til vanlig er fanget i, gir plutselig slipp. Jeg føler meg klar i hodet, 20 kg lettere. Jeg føler meg som meg. Jeg føler meg hjemme. 

    Dagene har gått og en liten del av meg har vært redd for at i dag, i dag er dagen denne gleden vil gå over. Men så har jeg lagt meg med det største smilet, og våknet med det samme neste dag. For første gang på uvisst tid, har jeg det bra. Den gledesrusen, den følelsen av at alt går på skinner, at du smiler for ingen grunn, fant endelig sin vei til meg også. Plutselig er alt litt mindre håpløst, plutselig ser jeg en grunn til å stå opp om morgenen og være meg. 











     

  • 1

    Hei dere! Beklager så mye for lite oppdateringer i går, men hele dagen gikk i et kjør. Etter turen til Dom Pedro, dro jeg rett på grillfest, deretter på familiemiddag og så ut på byen med en veldig fin gjeng. Jeg kom ikke hjem før langt på natt og har så vidt sovet noen ting. Merker på kroppen at den er veldig sliten i dag og kanskje aller helst skulle hatt litt mer søvn, men jeg er jo bare I Brasil nå, og nekter å sitte å angre på at jeg gikk glipp av ting når jeg kommer hjem. Nå skal jeg straks ut for lunsj med en god venninne, Nathalia. Det tror jeg blir veldig veldig koselig! Etter lunsjen skal vi fikse negler på en salong og shoppe litt, før jeg skal til en annen venninne, Giovanna, og deretter i bursdagsfest. Dette blir en super dag! 










  • 2

    Heihei! Nå er jeg på vei ut med Martin. Vi skal til Dom Pedro, som er et av verdens største kjøpesenter og ligger like ved hotellet vårt. Jeg eelsker dette kjøpesenteret! De har alt. Både av vanlige butikker som nikestore og sephora, men også butikker som kun finnes i Brasil som har ekstremt mye fint. Vi skal først spise lunsj, så kino også håper jeg på å få med meg noen skatter hjem. Senere i dag skal jeg ut med en del jenter :-) Ha en fin dag alle! Her er dagens outfit: 















    Skjørt og topp/GinaTricot

    Sandaler/Michael Kors 

  • 1

























    På morningen i dag, gikk jeg og mamma bort for å besøke skolen jeg gikk på da jeg bodde her, Rio Branco. Det er en utrolig stor og fin skole, med nermere 2000 elever. Det er både barne, ungdomsskole og videregående i en og samme skole, bare oppdelt i forskjellige deler utover området. Skolen har tre idrettsbaner med tribune, to kunstgress, en volleyballbane og en basketbane. Både kantine-og uteområdene er gigantiske, og det føles ikke som at du er på en skole, da alt utenom klasserommene så og si befinner seg ute. Det var både gøy og rørende å se skoleområdet, kantina, klasserommene og mye mer som jeg forbinder så mange minner til. Bare trappene du ser på det siste bildet, har en hel historiebok fra mitt opphold her i 2010. Jeg husker første skoledag så godt. Livredd og sjenert satt jeg i første time og tenkte yess, dette blir kult, uten noen venner og ingen å snakke med. Så kom plutselig en og en bort og satt seg ned ved siden av meg, fikk meg til å føle meg så sinnsykt hjemme. Senere, i pausen, gikk jeg til kantina, og en eldre gutt kom bort og spurte om jeg var utvekslingsstudent. Før jeg visste ordet av det, stod det en ring med nysgjerrige brasilianere rundt meg og ville bli kjent med meg, vise meg rundt etc. Sånn er altså Brasil, alle er så immøtekommende og vennlige mot folk de ikke aner hvem er en gang. Ingen jeg kjenner går på denne skolen lenger, da de slutter et år før oss på videregående her i Brasil, men det var utrolig gøy å se lærere igjen, ikke minst bli kjent med nye som visste hvem vi var :-) 

  • 1

    Brasiliansk tid 23:34 

    Heii! Jeg kom nettopp tilbake på hotellet etter en helt fantastisk dag. Akkurat nå sitter jeg i sengen med det største smilet om munnen og prøver å samle alle inntrykkene fra dagen. Gjennsynsglede? Det kan ikke begynne med å beskrive det en gang. Det er så mye mer. Så mye at jeg ikke finner ordet til å forklare det en gang. Jeg er så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, samtidig kjenner jeg nesten et lite snev av kjærlighetssorg for at jeg skal reise på søndag. Det er ikke nok tid, jeg trenger mer. Vær så snill, kan jeg ikke bare være her for alltid? 

    1. Overglad jente klar for å møte Mayara. 2. Hjemme hos Mayara, verdens søteste hund. 3. Grillfest hos en venn av Mayara. Ingenting slår brasilianske grillfester!


    Koser meg med Cola Zero og fikser meg til kvelden. ♥ Øl, nachos og drinker på en meksikansk resturant med verdens beste Thais ♥ Følelsen av å se denne jenta igjen kan ikke en gang beskrives. Hun er som en søster for meg, og det ble timesvis med latterkramper og jentesnakk. Perfekt avslutning på en fantastisk dag! 

    ♥ Meg i nuet, slapper av i verdens beste hotellseng og planlegger morgendagen. 

    Jeg håper alt er bra med dere der hjemme og beklager så mye for at bloggingen her nede er helt på trynet. Jeg har så mye jeg har lyst å blogge om, men tiden har foreløpig ikke strukket til. Jeg skal prøve å få forhåndsskrevet noen innlegg slik at det kommer i litt mer rimelig tid for dere i Norge. Jeg har blant annet planer om å dra opp til huset jeg bodde i (like borte i gata) og flere steder som har mye historie for meg og lage et innlegg om dette. Kan det være interessant? Nå skal jeg snart ta kvelden, dersom jeg får sove da. Jeg har fått helt hekta på Ice Age adventures og klarer ikke legge spillet fra meg, så mest sannsynelig blir jeg sittende oppe til langt på natt. Haha, er så typisk meg. Vi snakkes i morgen fine 

  • 4

    Brasiliansk tid 12:50 

    Akkurat nå sitter jeg på hotellrommet, ferdig fikset og venter på å bli hentet av min brasilianske venninne, Mayara. Hva vi skal enda, vet jeg ikke helt, men vi finner alltid på noe gøy! Åh, det kommer til å bli så koselig å se henne igjen. Jeg har det som plommen i egget akkurat nå, her jeg sitter i en kingsize hotellseng, med to iskalde cola zero som roomservice nettop var her med. Det er så deilig med eget hotellrom og jeg går hele tiden rundt med følelsen av at jeg er i en alene hjemme film. Haha. 

    Senere i dag skal jeg ut å spise middag med en annen god venninne, Thais. Derfor regner jeg med at det ikke vil bli så mye oppdateringer i dag, før kvelden nærmer seg. Dere aner ikke hvor spent og glad jeg er akkurat nå, og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne bodd her igjen. Å våkne i Campinas i dag, som jeg nesten ser på som hjembyen min, var helt ubeskrivelig. 



    Nå er jeg hentet! Snakkes senere <3 

  • 1

    Brasiliansk tid: 23.30

    Endelig kan jeg oppdatere dere normalt igjen! Selv om jeg virkelig har slappet av den siste uken og kost meg maks, må jeg innrømme at det har klødd litt i fingrene etter å få blogget. Særlig fordi jeg har tatt så mye fine bilder som jeg har gledet meg til å dele med dere. Men forskjellige ting gjorde jo det litt mer komplisert enn hva jeg så for meg. Jeg mistet kofferten min på veien hit og fikk beskjed om at den skulle komme neste dag. I kofferten lå absolutt ALT av klær, i tilegg til pcladeren, kameraet og minnekortet mitt. Heldigvis hadde jeg mobilen, så jeg tenkte at jeg kunne blogge derifra, men internett funket i 5 minutter om morningen og 5 minutter om kvelden sånn ca hver dag, så da ble dette også umulig. Det gikk 5 dager og fortsatt ingen koffert. Vi ringte og ringte og fikk til slutt beskjed om at de ikke visste hvor den var. Det var jo jævlig surt, for å si det rett ut, men etter litt tid klarte jeg å gjøre meg sånn noenlunde okei med tanken på at den kanskje var tapt. Men i går, kom den plutselig til hotellet! Så endelig har jeg klær, kamera, pc, lader, alt som er. Jeg ble så glad! Så nå blir det masse masse blogging :-D







    Jeg har ankommet Campinas og sitter og storkoser meg på hotellrommet mitt. Jeg har nettopp tatt et langt bad, og sitter nå i verdens mykeste hotellseng, med ansiktsmaske og Greys Anatomy på skjermen. Dette blir trolig en av få kvelder jeg vil få til å bare slappe av de kommende dagene, så det må nytes. Jeg har avtaler fra og med dagen starter i morgen og helt frem til avreise på søndag. Det kiler i magen bare jeg skriver det, for jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Litt nerver, men mest glede. Det er helt uvirkelig at jeg er her igjen, og har enda ikke forstått det. Men med det sagt nyter jeg også hvert sekund av denne reisen! 









    Jeg har lagt ved noen bilder fra de siste dagene over her. Det blir jo selvfølgelig litt surrete, da alt er i ett innlegg, men sånn må det nesten bare bli. Jeg har også oppdatert forrige innlegg med noen bilder, hvis det skulle være interessant. Nå må jeg nesten runde av snart, for å være opplagt til alt som skjer i morgen. Vi snakkes senere fine! 

  • 1

    Heii dere! Jeg beklager for helt elendig med oppdateringer siden jeg dro, men jeg har vært sjanseløs når det har kommet til å blogge. Ikke bare mistet jeg kofferten min på vei ned hit, der pcladeren min ligger, men jeg har heller ikke hatt internett på hotellet. Det har plaget meg skikkelig, for jeg hadde jo gledet meg sånn til å blogge her nede.. Menmen, det er ikke mye å få gjort, og borsett fra at det er surt å verken ha kofferten sin (med sånn ca alt jeg eier av fine klær, bikinier etc.) eller få blogget normalt, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det bedre!



    Stedet jeg befinner meg på heter Porto Seguro, og er en av Brasil sine mange skjulte skatter. Her snakker vi milevis med krystallklart hav og hvite sandstrender. Menneskene er helt fantastisk hyggelige, sentrum har de koseligste gågatene du kan tenke deg, med live-musikk og uslåelig stemning i en hver retning. Jeg har vært her flere ganger før, men blir alltid forelsket i stedet på nytt hver gang jeg kommer hit. Det er vanskelig å forklare hvorfor Brasil er så bra, men det er kulturen, hvordan alle er så immøtekommende og inkluderende, får deg til å føle deg velkommen hvor enn du går. I tilegg bryr folk seg så lite om uvesentlige ting. De ler så høyt de bare vil på resturanter, synger og danser i gatene uten at noen tenker over det. Alle er så avslappet og akseptable, for ikke å snakke om snille og hjelpsomme ovenfor andre, selvom de ikke kjenner vedkommende en gang. Vi nordmenn har mye, mye å lære.



    Hotellet jeg bor på ligger så og si på stranden. Det er veldig annerledes enn et vanlig sydenhotell, da det er mer som et område med strandhytter. Men jeg elsker det sånn! Det har liksom sitt eget unike særpreg over seg. Morningene våres har startet med verdens beste frokost, da den brasilianske frokosten er helt uslåelig. Vi snakker blant annet eksotisk frukt som de plukker fra trærne i hagen her på hotellet og ferskpresset juice. Etter frokost har vi kost oss ihjel på stranden, hvor vi har surfet, padlet kajakk, lekt med hunden på hotellet (verdens søteste), spilt fotball med andre brasilianere, drukket x antall friske drinker og kokosnøttvann og bare slappet maks av. Hver hytte har sin egen hengekøye og når jeg har blitt lei av å sole meg har jeg tatt med meg boken min og lagt meg her under palmene, og kost meg noen timer. Kveldene har vi tilbragt i sentrum, med både litt shopping, vært på marked, spist nydelige middager (Brasil har verdens beste kjøtt) og sett capoeira og sambashow.





    I morgen er vår siste dag her før vi reiser videre til Campinas, som er byen jeg bodde i, gikk på skole i og der alle vennene mine bor. Det skal bli så herlig å se alle igjen! Der får jeg også internettilgang og bloggingen vil bli som normalt. Jeg tenkte bare å titte innom for å si hei og gi et lite livstegn. Sett bort i fra at jeg har 966352 myggstikk og foreløpig null koffert, har jeg det veldig, veldig bra.

  • 17

    Kvelden min har hittil gått til pakking, tenking, sol, møtte en venninne som fikk lappen i dag - mer tenking. Herreguuud!! Skal jeg virkelig til Brasil i morgen? Det går ikke opp for meg. Jeg har ikke snakket om annet de siste ukene, allikevel skjønner jeg ikke at jeg snart vil være tilbake i landet jeg savner så sårt. Landet som var hjemmet mitt i 6 måneder i 2010, landet som forandret meg på alle mulige måter. Jeg skal se igjen alle vennene mine der. Venner jeg ser på som familien min. Venner jeg nå ikke har sett siden jeg sist var på besøk for nesten 2 år tilbake. Vil det være det samme? Vil de ha forandret seg? Vil de synes jeg har forandret meg?



    Det er så mange forventninger, men heldigvis er nesten alle bare gode. Jeg skal endelig se igjen huset mitt, "hjembyen" min, alle stedene det ligger så mye minner bak,  og jeg skal få være en del av den brasilianske kulturen igjen. Jeg klarer ikke en gang begynne å fortelle hvor mye dette landet betyr for meg og hvor nært det står meg.Hvor ubeskrivelig bra det er der. Hvor mye jeg skulle ønske alle kunne oppleve det en gang. For det må oppleves for å forstå det. Hver gang jeg reiser dit, er det som at jeg finner en del av meg jeg savner her hjemme. Jeg kommer alltid hjem som et nytt menneske etter å ha vært der. En avslappet, selvsikker og bekymringsfri person. Akkurat slik jeg ønsker å være. Hadde det vært opp til meg, ville jeg flyttet tilbake på sekundet. 



    Det blir nok dårlig med blogging i morgen, da jeg først skal på skolen, før jeg har en liten time hjemme til å svinge meg før avreise. Flyet har avgang 18.00, og etter 2 mellomlandinger vil jeg være fremme i Brasil torsdag rundt 08.00. Så dersom vi ikke blogges før da, blir dette mitt siste innlegg på et par dager. Selv krysser jeg fingre og tær for at jeg overlever denne gangen også. Flyskrekk er en av mine uvaner, enda så mye jeg har vært på reise, men det går som oftest bra etter en stund oppe i luften. Gud, nå klarer jeg nesten ikke sitte stille. Jeg.gleder.meg.sånn! 

    Vi blogges fra Brasil! 

  • 10

    Denne dagen har vært så bra! Jeg har gått rundt med en skikkelig god følelse i hele dag og rett og slett bare vært glad for ingen grunn. Kanskje det er fordi jeg drar til Brasil i morgen? Ikke vet jeg, men jeg håper jeg vil føle meg sånn her lenge lenge. Etter skolen i dag dro jeg til Oslo og møtte Emma. Vi tok først turen til Majorstuen, der jeg kjøpte meg nytt hairextension, før vi dro tilbake igjen til sentrum og satte oss på starbucks. Der ble det kakao med loads av krem og et par timer med jenteprat og tull. Høsten har virkelig kommet til Oslo nå også og det er så fint å se. Det gjør meg rett og slett glad! Jeg har virkelig kost meg, og det var så herlig å være med Emma igjen. Ingenting er bedre enn slike venninner, som det kan gå uker mellom man møter, og så - når man endelig ser hverandre igjen - er alt fortsatt slik det alltid har vært. 

















    Nå gjenstår litt (ekstremt mye) pakking til i morgen. Som vanlig er jeg ute i siste liten med det, og ser for meg hele kvelden vil gå til nettopp dette. Jeg er nemlig verdensmester i å gjøre alt annet enn akkurat det jeg skal. Og pakking er jo så vanvittig kjedelig.. Men herregud, jeg kan ikke klage. Jeg drar til Brasil i morgen!! :D 

  • 2

    Høsten er min soleklare favoritt når det kommer til årstider. Sett bort i fra den lille perioden det er jul, er det lite jeg elsker så mye som høsten. Den byr på så mye fint! Det er tiden for bursdag, for masse nyheter i butikkene, nydelig vær og de koseligste kveldene. Jeg elsker hvor deilig det er å tulle seg inn i et pledd om kveldene med en kopp te og fyr i peisen, eller gå lange kveldsturer i den deilige høsttemperaturen. I tillegg blir jeg alltid så inspirert på denne tiden av året innen klesveien! 

    Jeg har jo ikke blogget så alt for lenge, og føler vel ikke dere har fått noe fast inntrykk av min personlige stil enda. Den er egentlig ganske rar og veldig vekslende, spør du meg. Jeg kan ha perioder hvor jeg kler meg enkelt, feminint og minimalistisk, for så og ha en tid hvor jeg går crazy med print, deretter plutselig en tid med en avslappet herrestil. Skjønner dere? Veldig vekslende. Men jeg liker det sånn, og etter mange år med prøving og feiling føler jeg vel endelig at jeg har funnet en selvsikkerhet i stilen min og hva som er meg. Jeg blir jo som sagt veldig inspirert om høsten, og jeg ville dele litt av denne inspirasjonen med dere. Under har jeg satt sammen tre plagg i avslappet stil, som jeg kunne gått i til hverdags. 

    Denne genseren fra Only er jeg helt forelsket i, den er såå god! Minner litt om Acne genserene, sett bort i fra at denne ikke er av ull. Strikk og skinn er noe jeg kommer til å bruke mye denne høsten, gjerne også kombinert med Nike skoene mine som jeg er så glad i. 

    Dette antrekket følte jeg ble litt halvveis i ettertid, men det er fortsatt noe jeg kunne gått med. Jeg har lagt elsk på både hatt og "turtleneck" gensere i det siste, og det har blitt flittig brukt. Noe jeg også elsker å bruke er luer. Her kommer den litt mer avslappede Helene inn, men det er jo faktisk en livredder på dårlige hårdager, så lenge det ser bra ut på! Jeg ville fortsatt ikke brukt denne luen til dette antrekket, men det var bare for å skape en illusjon av noe jeg kunne gått med. 



    Jeg elsker bukser med print, og denne fra bikbok har vært en livredder både til dager jeg har følt for å helst gå i joggedress og til dager jeg har slitt med hva jeg skal ha på meg. Det geniale med slike bukser er at de er superkomfortable, + at  de utgjør så mye i seg selv. Med en enkel hvit topp eller genser og boots har man jo et kjempefint antrekk! 

    Hva synes du om antrekkene? Er dette noe du kunne gått i? 

  • 3

    Rommet mitt har på mange måter alltid vært mitt lille trygge sted. Vær gang jeg og mamma kranglet når jeg var liten, løp jeg opp på rommet mitt og gjemte meg under sengen min, som på den tiden var et slags slott med to etasjer. Der hadde jeg mitt eget lille hjemmested under sengen, hvor jeg passet på alle hemmelighetene mine. Dette rommet har så mange minner, både fra barndommen, men også fra ungdomsskolen og nåtid. Det er både gode og vonde minner, men alt i alt er det jo en del av min historie.

    Da vi først flyttet hit, pekte jeg ut dette rommet med en gang. Det var riktignok kun fordi det, på den tid, hadde et skap, med en gigantisk hylleløsning som jeg syntes var genial til både gjemsel og klatrestativ. I tillegg hadde det knall gule vegger, som gjorde meg glad fordi det minte meg om sola. Haha. Det har tatt mange år, før jeg har fått det slik jeg vil ha det og til en varig løsning, men nå begynner jeg endelig å føle ting er som det skal. Jeg elsker å kjøpe pyntegjenstander og interiør generelt, og spesielt å holde det ryddig på rommet mitt. Det går ofte litt i perioder, det med ryddingen da, men når jeg er flink og holder det nyvasket og ordentlig, da trives jeg så vanvittig godt her! Here you go :-) 









    Det eneste som mangler nå, er et bord eller en kommode ved siden av skapet. Sånn jeg har det nå er faktisk bare en veeldig midlertidig løsning, med et teppe over en pappeske. Haha! Jeg har også vurdert litt å kjøpe en fin lenestol eller lignende å ha der, med et lite bord ved siden av. Hm. Noen forslag? Og hva synes dere om rommet? :-) 

  • 3

    Så mange inntrykk, så takknemlig. Jeg hadde den beste dagen jeg kunne fått i går! Jeg husker ikke sist jeg var så glad og bekymringsfri, og jeg koste meg så til de grader. Jeg er helt overveldet av alle de fine bursdagshilsnene jeg fikk! Jeg både gråt og lo gjennom hele dagen, men kun av glede over hvor heldig og takknemlig jeg føler meg som har så gode mennesker i livet mitt. Jeg har nesten ikke ord. Tusen tusen takk til alle som gjorde bursdagdagen min perfekt!! 

    Dagen startet med at jeg og Hedda (som har bursdag samme dag som meg), tok bussen til Lillestrøm og tok den første, obligatoriske turen vår på polet. For alle som har vært 18 en stund er det sikkert ikke så stort, men for meg føltes det seriøst som jeg hadde hele verden i hendene mine. Haha! Jeg har ventet på denne dagen såå lenge, og at den endelig var her, var helt uvirkelig. Det har egentlig ikke enda gått helt opp for meg.. Vi dro videre til Mirabel hvor vi hadde en kjempe koselig feiring sammen med jentene! 

    Jeg rakk å være hjemme en times tid før det var duket for mer feiring, og da med familien. Det ble min andre gang på Mirabel denne dagen, men det gjorde ingenting, for fy som jeg koste meg. Det var nydelig mat, sanger, taler og masse latter og kos til langt på kveld. 





    Vi avsluttet kvelden med vinkos og gaver hjemme hos oss og jeg fikk så mye fint! Det blir blant annet en New York-tur enten før eller etter jul :D :D :D Nok en gang, føler jeg meg som verdens heldigste! Denne bursdagen gikk virkelig over alle høyder, og jeg kunne ikke vært mer glad. Ikke bare for gaver, men for hvor flotte mennesker jeg har i livet mitt, hvor mange fine ord jeg fikk og hvor mange som gjorde så mye kun så jeg skulle få den beste dagen mulig. Igjen, jeg har ikke ord. Jeg elsker bursdag og jeg elsker vennene og familien min!

    I dag har jeg ligget og dratt meg leenge, og egentlig bare hatt en skikkelig Helene-dag. Jeg har tatt annsiktsmaske, selvbruning, hårkur og fotbad, og bare slappet maks av. For øyeblikket ser jeg filmen "The perfect man". Noen som husker den? Jeg hadde helt glemt den, til jeg kom over den i filmhylla vår. Den er jo så søt! 

    Håper alle har hatt en super helg! 

  • 11

    18!!!

    Jeg er så glad, dere aner ikke! Nei, jeg er lykkelig. Fysøren hvor lykkelig jeg er i dag! Om så det bare varer denne dagen så er det egentlig helt greit, for jeg husker ikke sist jeg hadde det så bra som nå :-D Jeg klarer ikke skjønne det enda, at dagen jeg har ventet på siden jeg var 12 år, endelig er her! Det er så uvirkelig, samtidig som det er verdens beste følelse. En følelse av frihet og nye muligheter, nesten litt som en ny start! 

    Da klokken slo 00.00 i går satt jeg og tok mitt første (lovlige) glass rødvin med mamma da det ringte på døren. Når jeg åpnet møtte jeg syv av mine nærmeste venner som sang bursdagssangen for full hals! Jeg smiler bare jeg skriver det nå, for det må være noe av det koseligste noen har gjort for meg. Det ble både gledestårer og latter, og den beste starten på bursdagen jeg kunne fått. Jeg er så heldig og takknemlig som har så fantastiske venner! 



    Jeg klarte ikke sove før 4 i natt, jeg var aalt for gira. Haha! Til en forandring lå jeg faktisk og sov når familien kom inn og sang bursdagssangen på morningen i dag. Vanligvis pleier jeg å late som jeg sover når jeg hører de komme, fordi jeg alltid våkner så tidlig. Men i dag ble jeg virkelig overasket med både roser og en stor og delikat frokost med spekemat, egg, jordbær og sjokolade. Jeg elsker bursdag! 

    Nå skal jeg straks begynne å fikse meg, lunsj med jentene står først på planen i dag, før masse feiring med familien! Dette blir verdens beste dag 


  • 6

    Heei! Har dere hatt en fin fredag så langt? Det har virkelig jeg! Til tross for en litt annen avslutning på dagen enn hva jeg hadde planlagt, har jeg virkelig hatt en bra dag. Nå er det kun 1 time (!!!!) til jeg fyller 18 år. Jeg klarer ikke sitte stille, og kunne gjort alt i verden for å få vært med jentene og feiret når klokken slår tolv, slik som planen egentlig var, men men. Jeg har så mye gøy og koselig i vente i morgen at det går fint. Åhh, jeg gleder meg sånn. Bursdag er noe av det beste jeg vet!





    - Mislykket forsøk på å ta noen antrekksbilder klokken 07.30 om morningen. Haha -

    Jeg tittet egentlig kun innom for å ønske alle god helg! Håper dere nyter den til det fulle og koser dere med både venner og familie. Stor klem fra meg 

  • 2

    Denne uken har hittil vært... rar? Slitsom er vel egentlig det ordet som passer seg best. Samtidig føler jeg det blir feil å si da jeg stort sett ikke har gjort noe veldig utmattende, eller egentlig noe i det hele tatt. Jeg har ikke vært på skolen på tre dager, allikevel er jeg sliten som om jeg skulle ha løpt 5 maraton etter hverandre. Jeg går hele dagen og vil sove, men når jeg først legger meg? Nei da får jeg det ikke til. Så i tre dager nå har jeg omtrent ikke sovet. Ikke fordi jeg har sett serier til langt på natt, men fordi jeg rett og slett ikke klarer. Jeg har ligget flere timer i strekk og stirret i taket, på nippet til å be Gud om å la meg sove fordi jeg er.så.trøtt. Jeg gruer meg nesten til å legge meg i kveld i frykt over enda en slik natt, men krysser fingrene på at det går bedre. Jeg er fast bestemt på at jeg SKAL på skolen i morgen om så jeg ikke har sovet i det hele tatt. 



    -Kveldsmat og Greys- 

    I kveld kom jeg meg heldigvis på jobb og det hjalp veeldig på humøret. Jeg var faktisk veldig glad for å være der og hadde en kjempetrivelig vakt. Jeg har en sånn trang for å være produktiv, for ikke å snakke om å være sosial. Jeg liker å ha litt alene tid her og der, men å nesten ikke se mennesker tre dager på rad? Det er ikke meg. 

     Nå gjenstår skoledag, jobbvakt og så kommer en helg full av utallige festligheter. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til det. Herregud jeg fyller 18 på lørdag. Hvor ble tiden av!? 

     

  • 8

    Q&A

     - Da kommer svarene på spørsmålsrunden dere. Det var et par spørsmål jeg valgte å ikke svare på, da det var flere som gikk ut på det samme, men ellers har jeg  svart på det meste. Håper dere liker svarene og føler dere fikk svar på det dere lurte på! :-) -

    Er du lett å bli kjent med? Ja, det vil jeg si! Jeg er veldig sosial av meg og alltid glad for å bli kjent med nye folk :-) 

    Hva synes du er det mest positive ved deg selv? Hm, kanskje at jeg bryr meg veldig mye om mennesker og kunne gjort stort sett alt for de jeg er glade i. 

    Hva beskriver deg best? Glad og stort sett positiv jente, med mye på hjertet og mange drømmer. 

    Hva er det du ser mest fram til?  Akkurat nå ser jeg veldig frem til å fylle 18, og til å dra til Brasil, som kun er en liten uke unna. I tillegg gleder jeg meg selvfølgelig veldig masse til alt det spennende som skjer med russebussen frem mot jul og selvfølgelig til selve russetiden. 



    Det viktigste du har i livet ditt? Familien min. 

    Ser du på deg selv som en åpen person? Jeg er åpen til en viss grad. Jeg tror jeg er ganske lett å snakke med, og jeg er heller ikke redd for å si meg uenig i noe dersom jeg mener noe annet, men når det kommer til mer personlige ting kan jeg fort være ganske lukket av meg. 

    Hvor ser du deg selv om 5 år? Gud, det aner jeg ikke. Kanskje som boende i New York i en koselig leilighet med trappeoppgang og Mr.Big ventende i Limmo utenfor hver kveld? Hehe

    Trener du mye? Ja, jeg trener egentlig alt for mye. Prioriterer som regel trening mest av alt gjennom dagen og blir gal om jeg ikke trener en dag. Neida. Jeg har noen perioder hvor jeg blir sykt treningsglad og trener hver dag, men som regel trener jeg kanskje en gang i skuddåret.



    Hvem er ditt kjendisforbilde? Det er så mange, umulig å velge bare et, men Sophia Bush, Natasha Oakley, Olivia Palermo, Angelica Blick og Shay Mitchell er noen favoritter.

    Favoritt film? Jeg elsker filmer og ser filmer hele tiden, så det er vanskelig å velge kun en. Jeg liker både komedier, thrillere og romantiske filmer. Samtidig er jeg også glad i filmer som er basert på sanne historier. Æsj, denne var vanskelig. Vet ikke om jeg har noen favorittfilm faktisk. 

    Favoritt mat? Pasta med grønn pesto. 

    Om du kunne plukket ut 5 steder i verden du kunne ha reist til, hvilke ville det vært? Og hvem ville du tatt med deg? Jeg ville dratt til Australia, Afrika, Bali, New York og Milano. Jeg ville tatt med meg mine nærmeste venninner. 

    Hvor finner du inspirasjon ifra? Jeg får veldig mye inspirasjon fra instagram og weheart it. Som instagram-stalkeren jeg er så kan jeg sitte flere timer og gå gjennom profiler til jenter jeg synes har bra stil. Jeg får også litt inspirasjon gjennom magasiner, men også mye fra venninnene mine og bloggere. 



    Er du singel? Isåfall når var sist du hadde type? 
    Jeg er singel, og trives egentlig veldig bra med det :-) Haha. Sist jeg hadde type er snart et år siden faktisk. Wow, tiden går fort. 

    Hva synes vennene dine om at du blogger?  Jeg tror de bare har syntes det har vært gøy hittil. Jeg har hvert fall bare fått gode tilbakemeldinger og støtte når det gjelder bloggingen og det setter jeg veldig stor pris på! 

    Hvordan vil du beskrive vennegjengen din? Og har noen av venninnene dine også blogg? Venninnegjengen min er de mest omtenksomme og gode jentene du finner. De stiller alltid opp og gjør rett og slett en hvilken som helst dag bra. Samtidig er de også de mest morsomme menneskene jeg vet om, og vi har det aldri kjedelig sammen. Jeg er så heldig som har jentene mine! Ingen av de har blogg, nei.

    Hvor har du kjøpt kjolen på bildet? SYKT fin!  Kjolen er kjøpt på www.americandreams.dk. Tusen takk! :-)  


    Har du noen tatoveringer/har du tenkt på å ta? 
    Jeg har, i over et år nå, hatt en spesiell tatovering jeg har hatt lyst til å ta. Det som er med denne tatoveringen er at betydningen av den er veldig stor for meg, og jeg vil ikke ta den før jeg klarer å ta til meg det den sier. Det høres sikkert rart ut, men sånn er det nå med den saken. Så, jeg har èn tatovering jeg planlegger å ta, men hvordan vil jeg ikke fortelle riktig enda. 



    Du er russ i år? Hva tenker du å gjøre i rt? 
    Jeg er med på en russebuss, som hittil heter Beware 2015. Årets desidert beste jentebuss. Russetiden kommer til å bli syk!

    Hvor mye er egenandelen på beware? Er dere satsebuss osv? Hadde vært gøy og høre litt mer om bussen og tiden fremover mot russetiden :-)

    Jeg har faktisk tenkt på å lage et innlegg med litt mer detaljer om Beware, da dette kommer til å være noe som står ganske sentralt i livet mitt de kommende månedene. Jeg kan ikke si noe om egenandelen vår, men vi er flinke til å jobbe for pengene. Dere får bare vente i spenning :-)

     Har du mange lesere per dag? Jeg har jo såvidt blogget en uke, men det tatt i betraktning har jeg blitt overasket over lesertallene. Nå ligger det på alt fra 200-800 per dag og det tror jeg er ganske bra? Haha. Jeg er i alle fall veldig fornøyd og hadde aldri trodd jeg skulle få over 50 lesere en gang. 

    Kommer du til å blogge om personlige ting om deg, som f.eks ting du sliter med osv? Det vet jeg ikke helt enda. Jeg kommer nok aldri til å gå veldig i dybden, men jeg kommer nok til å blogge litt om ting jeg tenker mye på eller ting som er vanskelig for meg. Men å gå inn i detaljer på noe og blottlegge meg helt vil jeg nok aldri gjøre på denne bloggen. Det dere mest sannsynelig vil få er innlegg som kanskje noen kan kjenne seg igjen i, eller innlegg jeg skriver litt for min egen del, for å lette på tanker. 

     Så også et innlegg du postet av kroppen din for lenge siden på insta, har du slitt mye med selvtillit kan du fortelle litt om det? Jeg kommer ikke til å fortelle noe om dette på bloggen foreløpig nei, og det er lite trolig jeg vil gjøre det i fremtiden heller. Viser til spørsmålet over:-)


  • 1

    God kveld fine! Jeg har hatt en veldig koselig kveld. Henrik har vært her en tur og det er som alltid veldig hyggelig. Han har faktisk begynt å jobbe på meny nå så det er ikke verst. Han hadde med seg Pepsi Max til meg også! Det er bestevennen sin det. Alle som kjenner meg vet hvor glad jeg er i PM, og at det faktisk ikke går en dag uten at jeg drikker det, så jeg klagde overhode ikke når han dro opp en 1,5 l som var kun til meii. Hihi

    Uansett. Grunnen til at jeg tittet innom var egentlig bare for å tipse dere om noe jeg kom over i butikkhyllen i går! Jeg er en sucker for yoghurt og cottage cheese, men har ikke vært så begeistret for Go'Morgen yoghurtene tidligere pga næringsinnholdet. Men ikke nå lenger! Jeg så nemlig at Tine har begynt å produsere Go'Morgen Zero, og måtte bare prøve. Jeg synes faktisk denne smakte bedre enn den vanlige varianten, og et stort pluss er at den er lav på kaloriinnhold og helt uten sukker. Perfekt som kveldsmat eller mellommåltid! Sunt, godt og mettende. Burde absolutt prøves :-) 



    Har dere prøvd denne før? 

    God natt!

  • 24

    «Jeg vil du skal kjenne på det, virkelig føle på de vonde følelsene» sa hun med de brune øynene sine gravd dypt inn i mine. Vi hadde nettopp møttes. Jeg kjente hun ikke, men på alle mulige måter virket det som hun kjente meg. Hun visste hva jeg var mest redd for, og det skremte meg. Det skremte meg å gi slipp, men mest av alt skremte det meg hvor fort hun så meg. Var jeg virkelig så lett å lese? 

    Hun var pen. Hun hadde store, dype øyne og markerte kinnbein. De siste 45 minuttene hun hadde brukt på å snakke, hadde jeg brukt på å tenke på nettopp dette. Granske henne. Var hun til å stole på? Vil jeg stole på meg selv rundt henne? Stolte jeg egentlig noen gang på meg selv? Det var som at hjernen min var satt på autopilot. For henne, ga jeg klare svar på spørsmålene hun stilte, mens jeg og mitt hode befant oss på et helt annet sted. Hun var flink. Forståelsesfull. Jeg begynte å tenke på mamma, og kjente tårene presse seg frem. Ikke begynn å gråte, Helene. Du kan ikke gråte nå. 

    Jeg følte meg forstått. Samtidig følte jeg meg naken. Det var ikke før jeg byttet sittestilling at jeg innså hvor lenge jeg hadde sittet og fiklet med hendene mine. Jeg begynte å tenke på venninnen min. Hun kommenterte alltid dette med hendene, lenge før jeg visste det selv. Jeg savnet henne. Jeg ville hun skulle være her nå. Tårekanalene jobbet på spreng, men jeg kunne ikke slippe. Det var det eneste jeg hadde igjen av kontroll innenfor disse fire, hvite veggene. Viljestyrken min ga meg et stort, hardt klapp på skulderen. Jeg hadde lyst å smelle hodet i bordet. Hvem faen blir stolt av seg selv for å klare å holde noen tårer tilbake? 

    Hun spurte hvordan jeg følte meg. Jeg la merke til gifteringen på fingeren hennes og smilte, deretter så jeg opp på henne igjen. Hun hadde hodet på skakke nå, uforstående, bekymret. Jeg mistet smilet. «Tom», «Enten føler jeg alt, eller så føler jeg ingenting.» Hun forstår, skriver ned, ser opp på meg igjen - flere spørsmål. Jeg svarer, hun skriver. Sånn holder vi på helt til hun plutselig legger ned notatblokka, trekker pusten og ser på meg. Hun har den type smil som jeg vet kan gjøre at jeg knytter meg til henne. Blir glad i henne. Jeg kunne ikke bli glad i henne. «Du trenger ikke være redd, Helene. Ikke her.» sier hun rolig og svarer på det usagte spørsmålet mitt. Hvordan visste hun at jeg var redd?


     

    Ordene gjør at jeg stoler mer på henne. Det er trygt, ikke nok til å slippe taket, men trygt. For første gang på uker begynner jeg å slappe av. Jeg slipper ut pusten jeg har holdt inne, og tvinger hendene mine ned på armlenet. Så gråter jeg. 

  • 9

    Hei dere! Jeg tenkte jeg kunne kjøre i gang med en liten spørsmålsrunde, da denne bloggen er relativt ny og dere sikkert har noen ting dere lurer på. Jeg vil svare på det meste og regner med svarene kommer i løpet av morgendagen eller onsdag. Spør i vei! :-) 




  • 2

    Denne dagen har vært så fin. Hver gang familien vår kommer sammen blir jeg mint på hvor heldig jeg er. Jeg har alle besteforeldrene mine i live, og i beste velgående. Bestemor og bestefar holder seg så unge, og har faktisk nettopp leid seg hus i Spania. Farmor og farfar er begge 80 år, men kjører fortsatt bil, er friske og stråler som sola. Tenk det! Selv om vi har våre motbakker her i hus, har vi også det beste familiebåndet du kan tenke deg. Små gleder er så verdifulle og jeg er så takknemlig for at jeg har så omtenksomme og varme mennesker i livet mitt, for ikke å glemme så gode rollemodeller og støttespillere. I dag har jeg ledd så tårene trillet, og jeg har grått. Men kun av glede. Øyvind koste seg utrolig masse og det gjorde dagen komplett. Neste helg er det min tur, og jeg gleder meg ihjel. Både til å bli 18 (ENDELIG!!) og til å være med denne litt gale, men perfekte gjengen av en familie igjen. 







    Nå holder jeg på å sovne, og burde vel egentlig lagt meg for lengst. I morgen starter en ny uke, som jeg vet vil gå sakte da det kun er 5 dager til bursdag og 9 dager til jeg drar til Brasil (!!!). Gud så mye bra jeg har i vente. Jeg får bare smøre meg med tålmodighet og håpe dagene går fort :-) Håper dere har hatt en super helg, snilleste dere! God natt 

  • 11















    Nå står familiebursdag for turen. Håper alle har en fin søndag 

  • 2

    ...er det beste jeg vet!

    Wow, for en lang dag! Ting har gått i et kjør siden jeg startet på jobb kl.12.00. Som jeg forventet var det et menneskehav på Meny og full rulle fra jeg satt fot i butikken, men takket være herlige og flinke kollegaer, fløy tiden forbi. Etter jobb var Marie og Tonje på plass for å hente meg og vi dro videre til meg for en etterlengtet jentekveld. Fyy som jeg har kost meg i kveld! Reker og loff, latter, en kilo godteri, film og jentekos er ord som beskriver kvelden perfekt. Jeg er så glad i disse jentene 

    5860964



    Vi så filmen Colombiana, som er en av de desidert beste filmene jeg vet om. Noen andre som har sett den? Anbefales på det sterkeste om du ikke har det! Det begynner å bli en liten stund siden jentene dro hjem nå, og jeg tenkte jeg bare skulle oppdatere dere en liten tur før jeg legger meg. Jeg er stuptrøtt, men får ikke sove. Litt for mange tanker, hodepine og fest i nabolaget er en dårlig kombinasjon. I morgen kommer hele familien hit for å feire Øyvind, det tror jeg blir veldig bra. Jeg har seriøst verdens herligste familie, og det er lite jeg vet om som er mer koselig enn når vi kommer sammen for å feire noe. Jeg gleder meg! Håper dere har hatt en kjempefin lørdag 

  • 3

    God lørdag fine! Om en liten time starter dagens første gjøremål: 8 timer jobbvakt på Meny. Jeg har ikke sovet noe særlig i natt og det kjennes godt på kroppen, ikke minst jobbmotivasjonen. For øyeblikket ligger jeg rett ut i sengen med en stoor pepsi max flaske ved siden av meg og prøver å slappe av og slutte å pine meg selv med tanken om at jeg snart står i uniform, med hatten (aldri) så fint plassert på hodet. Lørdager er alltid travle å jobbe på og jeg krysser bare fingrene for at det blir en bra dag, måtte tiden gå fort. Det pleier jo oftest å være veldig greit når jeg først kommer meg dit!

    Gårsdagen gikk til feiring av lillebror og deretter en koslig kveld med godt selskap hos Siri. Det var vanvittig koselig å lese alle de fine kommentarene deres på innlegget jeg skrev om Øyvind, forresten. Det betyr veldig, veldig mye for meg! 

    Nå begynner jeg å få dårlig tid, og jeg burde begynt for lenge siden å gjøre meg klar for jobb. Meg og tid. Jeg har alt for lite av den. Eller så bare surrer jeg den bort, det er jo også en mulighet. Haha. Jeg håper alle får en veldig fin dag, enten dere jobber eller skal ut å nyte det fine været! Om noen har lyst å komme å hilse på, jobber jeg på Meny på skedsmokorset. Det hadde gjort en trøtt ferskvaremedarbeider veldig glad 

  • 23

    Jeg sliter med å finne ordene. Det er vanskelig å beskrive forholdet jeg har til deg, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg har alltid vært en person som bryr meg veldig mye om mennesker, men det finnes ingen i hele verden jeg bryr meg om mer enn deg. Ingen jeg unner mer å bli frisk, ingen som fortjener mer å være lykkelig. Som storesøster har jeg alltid vært overbeskyttende. Det har gjort deg fly forbanna, og det har gjort deg rørt.  Du skjønner, om du har en dårlig dag, kommer jeg meg så vidt på skolen. Jeg vil heller være sammen med deg, passe på, trøste, gjøre alt bra igjen. Gjøre deg lykkelig. Om jeg bare kunne gjøre deg lykkelig, igjen. 

    Du har alltid vært den eldste. Enda jeg er 3 år eldre enn deg, har jeg aldri sett på deg som den barnslige, yngre broren min. Nei tvert i mot. Du har alltid vært mer voksen enn hva jeg noen gang vil bli. Det har til tider fått meg til å kaste ting etter deg av irritasjon, det har også fått meg til å gråte av stolthet. Som storesøster er det jeg som skal komme med råd og veiledning, men i de fleste tilfeller er det du som gir det til meg. Enda så mye du sliter med, enda så tøff hverdagen din er, tar du deg alltid tid til å passe på meg. I mine vanskelige perioder, drar du meg opp av sengen, får meg ut av huset, får meg til å tenke positivt igjen. Enda du har vært syk i 5 år, gir du aldri opp. Du setter alltid andre først, du finner alltid noe positivt å holde fast i, noe som får deg til å kjempe videre. I løpet av 5 beinharde år har jeg aldri hørt én eneste klage. 

    Om alle bare var som deg, vennen min. Om alle så verden slik som du gjør. Uten fordommer og unødvendig negativitet, uten klaging over små bagateller. Det hadde vært fint, det. Du er den mest takknemlige jeg kjenner. Jeg tror ikke du vet hvor mye jeg setter pris på alle turene vi går sammen, alle kveldene vi ser film og ler oss ihjel til langt på natt, alle lange samtaler vi noen gang har hatt. Husker du, da jeg var sammen med en dårlig fyr på ungdomsskolen, og du kom inn på rommet mitt når jeg lå og gråt? Husker du hva du fortalte meg da? Du så meg dypt inn i øynene, så sa du: "Helene, ikke tilgi han. Hvis han har gjort dette én gang, så vil han nok gjøre det igjen. Det er ikke sånn kjærlighet skal være, og ingen får såre søsteren min igjen." 

    Det er meg fortsatt et stort spørsmålstegn hvordan det går an å være så god. Hvordan det går an å kjempe seg så tom på krefter, men fortsatt ha energien og viljestyrken til å gjøre så mye for andre. De fleste mennesker ville gitt opp for lenge siden, men ikke du. Da jeg hadde en veldig vanskelig periode, kom du til meg hver dag. Du bakte muffins til meg, du leide filmer, du ga meg gode klemmer, du kom med tilfeldige komplimenter. Du fikk meg til å le, på en tid jeg trodde jeg aldri ville le igjen. Du gir meg så mye glede hver eneste dag, og jeg tror du aldri vil forstå hvor mye jeg ville gjort for deg. Hvor sårt jeg vil passe på deg, hvor mye jeg ønsker at du ikke skulle ha det sånn du har det. Verden er urettferdig, men at verdens godeste lille gutt skulle få ME? Urettferdig er ikke sterkt nok i den sammenhengen.

    Det har vært tider jeg har vært livredd for å miste deg. Tider jeg ikke har sett noe lys i enden av tunellen. Tider jeg har grått meg utslitt i mange dager av hvor vondt jeg har fått av deg. Men så, plutselig, kommer du deg på beina igjen - gang på gang. Den siste tiden har du gjort meg stoltere enn noen sinne. Du har virkelig tatt tak, du har bestemt deg for å ta knekken på denne sykdommen. Etter 5 år, ville hvem som helst satt seg ned og latt sykdommen gå av med seieren, men ikke du. Du inspirerer meg, og motiverer meg hver eneste dag. Du er forbildet mitt du, Øyvind. 

    Kjæreste, godeste, lillebroren min. I dag er en helt spesiell dag. For 15 år siden kom du til verden, i 15 år har jeg fått gleden av å være din storesøster og bestevenn. Da jeg spurte deg hva du ønsket deg, svarte du "ingenting": "Hæ?" tenkte jeg. Hvordan er det mulig at en gutt i den alderen ikke har et eneste ønske å komme med? Selv, ønsker jeg hver eneste dag, at du skal bli frisk. "Jeg har alt jeg trenger, jeg!" smilte du. Det, kommer jeg aldri til å glemme. Gratulerer så mye med dagen! Jeg skal gjøre alt jeg kan for at den går over alle forventninger, ingen fortjener det mer enn hva du gjør. Tusen takk for at du er du, tusen takk for at jeg har deg. Jeg kunne ikke vært mer stolt eller takknemlig. Verdens sterkeste lillebror, min helt - jeg er utrolig glad i deg.

     

  • 17

    "To be beautiful means to be yourself. You don't need to be accepted by others. You need to accept yourself."











     

     

  • 5

    Hei dere! Tusen takk for masse fine kommentarer på forrige innlegg, dere gjør meg såå glad :-) Jeg kom nettopp inn døren etter en kjempefin dag i Oslo med klassen min. Vi har vært med på såkalt "byvandring", der vi gikk rundt byen og besøkte severdigheter som har en stor plass i Norges historie. Blant annet var vi innom nasjonalgalleriet, Akershus festning og rådhuset. Jeg elsker oslo av hele mitt hjerte. Det er noe med den byen som får meg så glad og bekymringsfri. Eller, nesten bekymringsfri. Dere skjønner, da vi besøkte rådhuset, skulle jeg ta opp mobilen min for å sjekke en melding. Jeg gravde litt rundt i vesken, men den lå ingen steder. Jeg tømte vesken et par ganger og det var fortsatt ingen spor av mobilen. Jeg kjente blodet begynne å pumpe, ikke minst irritasjonen, da dette er så s i n n s y k t  typisk meg, surrehodet selv. Jeg løp tilbake til deli de luca, der vi hadde matpause, og ba hele veien om at de i kassen skulle ha lagt merke til den og tatt den inn. Da jeg kom frem, så jeg den ligge akkurat der vi satt. Hvor flaks!? Jeg har ALDRI så flaks. Haha. Den lå til og med utrolig utsatt, og jeg skjønner faktisk ikke at den ikke ble tatt. Men ja, det endte godt og det har vært en utrolig fin dag, med nydelig vær og det beste selskapet du kan tenke deg. 

    Senere i dag stod egentlig kveldsvakt på Meny for tur, men jeg er ikke helt i form. Har vært tung i hodet og svimmel fra jeg våknet, og tenker derfor at det er lurt å høre på kroppen og prøve å slappe av litt i kveld.  Da får jeg også brukt tiden på å lese litt på teorien til lappen, som jeg absolutt burde få tatt snart.. Går hele tiden å snakker om hvor sårt jeg vil ha lappen før jul, så har jeg ikke tatt teorien en gang. Er det mulig. Notat til meg selv: slutte å utsette ting. 


    Sko/Dinsko Skjørt/VeroModa Tshirt/Hm Hatt/Accessorize Skjerf/Malene Birger Cardigan/Bikbok 

     

    Håper alle har hatt en fin dag så langt 

     

  • 17

    Det er det jo sikkert litt greit for dere lesere å vite litt om den dere leser om, eller hva? :-) Så ja, for dere som ikke visste det er mitt navn Helene Kristine Kjeldsberg. Jeg er 17 år og bor i en liten bygd i Akershus som heter Gjerdrum. Her har jeg bodd nesten hele livet mitt. Vi flyttet fra Nittedal da jeg var 5 år, noe jeg veldig glad for den dag i dag. Bedre miljø og mennesker skal du lete lenge etter. Her bor jeg sammen med mamma, pappa og mine to lillebrødre, Øyvind og Martin. For et års tid siden fikk vi hunden vår, Tinka, som er verdens beste, sett bort i fra når hun spiser opp sokkene mine eller stikker av. 

    Dagene mine går for det meste til skole, min deltidsjobb i ferskvaredisken på Meny, til venner og russebussen jeg er med på, Beware 2015. Jeg går nå mitt siste år på Skedsmo videregående skole, hvor jeg trives vanvittig godt. Hva planene mine etter dette blir, er jeg ikke helt sikker på enda. Alt jeg vet er at jeg har en unormal trang til å reise, og New York har alltid vært den store drømmen. Kanskje det blir studier innenfor journalistikk, kanskje det blir noe innenfor psykologi. Det får tiden bare vise. Jeg driver ikke med noe idrett, og trener vel egentlig litt som det passer meg. Jeg har det med å elske utfordringer, og ting som er litt annerledes enn hva en hver person ville gjort, eller hatt på seg. Jeg har for eksempel drevet med kickboxing og bodd i Brasil. Generelt er jeg en veldig blid og sosial jente, livsnyter og typen til å ta ting litt som det kommer.

    Jeg har alltid hatt en lidenskap for å skrive, og for å ta bilder. Kanskje fordi det er noe jeg føler jeg mestrer, men også fordi det er noe jeg interesserer meg for. På barneskolen skrev jeg både dagbok og tekster på familiens felles pc, helt fortapt i min egen boble der fantasien gikk løpsk over tastaturet. I 8.klasse hadde jeg og en venninne en vane på å sende hverandre lange dokumenter om hendelser som hadde skjedd eller vanskelige perioder, dersom vi var langt fra hverandre. Så er det heller ikke til å dytte under en stol at jeg alltid har vært glad i å ta bilder og interessert meg veldig mye for mote og reiser. Jeg vil si at det kanskje har ligget litt i kortene at blogg skulle være noe jeg drev aktivt med en dag, men etter mange forsøk føler jeg det er først nå jeg virkelig vet hvor jeg vil med det. Jeg vil ha et sted som er mitt, hvor jeg kan inspirere og bli inspirert, et sted hvor jeg kan bruke meningene mine som jeg vil.

    Jeg er veldig spent på hvordan denne bloggen vil utforme seg, og jeg gleder meg til tiden fremover. Dersom noen vil følge instagrambrukeren min heter jeg @helene_kristine der.

    Håper dere liker bloggen min!

     

  • 11

    Jeg merker jeg er helt fersk på denne bloggreia. Hvordan var det egentlig man startet et innlegg igjen? Jeg må i alle fall nevne at responsen jeg fikk i går gikk over alle forventninger. I mitt hode så jeg for meg at kanskje maks ti personer ville være innom bloggen og kun minutter etter jeg opprettet den, satt jeg med en skikkelig nei-hvorfor-gjorde-jeg-dette-følelse. Men dette var virkelig gøy å våkne til. Tusen takk! 

    Det er onsdag og dagen min startet så fint med at jeg forsov meg så mye at jeg ikke tør skrive det en gang. Jeg har det med å skru av alarmen min i søvne, eller tro at den er en del av drømmen min, noe som gjør at jeg vanligvis får intervalløkter mellom soverommet, badet og bussen om morningen. Jeg våknet akkurat sent nok til å miste bussen jeg måtte ta, og sitter egentlig kun å venter på neste og prøver å få tiden til å gå. Kollektivtrafikk as. Forhåpentligvis får jeg lappen snart og slipper alt dette busstyret noensinne igjen. Det er nemlig bare ti dager til jeg fyller 18 år, og ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til det! 



    Cardigan Gina, Tskjorte H&M, Bukse Bikbok, Sko Nike Airforce 1

    Planene for resten av dagen er å ta opp litt uferdig skolearbeid og trene med en venninne. Håper alle får en fin dag! 

    -Helene 

     

  • 9

    Er det to ord som beskriver meg så er det spontan, og utålmodig. Så fort jeg får en idé settes den i verk samme dag, uten noe videre gjennomtenking eller vurdering. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg plutselig har farget håret mitt, bestemt meg for at jeg skal lage en bukse om til en shorts eller tenkt på å reise et sted for så å dra samme helg. Det har kommet mange dårlige erfaringer ut fra denne spontaniteten, men også mye lærdom. Jeg er kanskje ikke egnet som frisør eller designer, men å skrive? Det elsker jeg. 

    Jeg har alltid vært en person med alt for mange tanker og alt for liten plass å gjøre av tankene på. Jeg har det med at jeg vil så mye, blir inspirert over alt jeg går og har så mange meninger om ting at det omtrent går rundt for meg. Så i dag, i en kjedelig skoletime, ble jentene og jeg sittende å snakke om diverse ting, og da samtalen bikket over på blogg, begynte jeg automatisk å tenke tilbake til tiden jeg blogget aktivt. Jeg merket at jeg savnet det, på en eller annen måte og begynte å vurdere om dette kanskje var noe jeg ville starte med igjen. Spontan som jeg er, sitter jeg her nå, med ny blogg og ti tusen nerver.

    Hvordan dette vil gå tør jeg ikke love. Jeg har jo som sagt blogget x antall ganger før og alltid endt opp med å miste interessen for det i lengden. Om dette blir noe unntak får jeg bare vente å se, men jeg håper dette vil bli noe både jeg og andre får glede av. 

    Vi blogges!

          


  • Helene Kristine Kjeldsberg

    Hei og velkommen til min blogg! Mitt navn er Helene Kristine Kjeldsberg. Jeg er en 18 år gammel jente fra Gjerdrum som blogger om min hverdag, mote og ting som faller meg inn.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde