Helene Kjeldsberg -
Hjem Add Om meg Instagram

0

Denne bloggen er flyttet til nouw.com/helenekristine. 

  • 70

    Nr jeg bestemte meg for ta en pause fra bloggingen var det aldri meningen at det skulle g s lang tid... Men det gjorde det dessverre, og det er mange faktorer som har spilt inn for hvorfor jeg ikke har orket eller giddet sette meg ned bak tastaturet. Det har seg nemlig snn at jeg startet opp denne bloggen for sette ord p alt som er vanskelig for meg, for f ut ting jeg begraver inne i meg og for f utslipp p alt av tanker som river meg ned. Isteden tok det etter hvert en helt annen retning enn hva jeg hadde tenkt. Plutselig var det bare fem kg ekstra p skuldrene skulle logge seg inn her, skrive om mitt liv, nr jeg flte at alt jeg skrev bare var ren bullshit. Nr jeg - selv om jeg har strukket meg langt - aldri klarte vre s rlig jeg egentlig ville vre. For til tross for alt jeg har delt, har jeg aldri delt sannheten med pne og rlige ord, rett og slett fordi jeg ikke har klart innrmme det for meg selv en gang. Og da ble det til slutt bare helt feil skulle sitte skrive om de vanskelige periodene mine, uten fortelle hva som egentlig er grunnen til at jeg har det snn. Innleggene mine ble til en overflate, enda s rlig jeg var i de. Og nr poenget med det hele egentlig var at det skulle hjelpe meg, gjorde det meg bare enda mer lukket enn hva jeg var fra fr. S i dette innlegget, vil jeg vre helt rlig. Jeg har aldri flt meg mer naken enn hva jeg fler akkurat n. blottlegge seg p denne mten foran en hel verden, er det skumleste, og i hovedsak egentlig det siste jeg noen sinne nsket. At hvem som helst, n vil vite dette om meg er en veldig ekkel tanke. Hvordan vennene mine, kolleger, en tilfeldig fotgjenger eller en kelner, kan klikke seg inn lese om min strste skam, er noe jeg har tenkt veldig mye p. For jeg vet dette vil endre mye. Etter dette har jeg ikke lenger noe sted gjemme meg, ingen unnskyldninger, ingen ting. Det har seg nemlig slik at jeg gr og brer p veldig mange hemmeligheter. Hemmeligheter som er mye strre enn meg og deg, og som i utgangspunktet er s privat og personlig at jeg aldri har nsket dele det med noen som helst. Men de har blitt for store bre alene, for tunge kjempe seg gjennom samtidig som man, foran verden, later som at alt er flott og fint. Derfor gjr jeg dette n. Kun for min egen del, kun for innrmme det for meg selv og for f ut alt jeg dreper meg selv med hver eneste dag. Jeg og psykologen min har snakket en del om dette, at det frste skrittet for bli frisk er fortelle dette til meg selv og til andre. gjre det til et faktum, noe jeg ikke kan rmme unna lenger, slik at jeg videre kun kan fokusere p bli frisk. Vr s snill les med respekt.

    I 9. klasse flte jeg for frste gang p flelsen av ikke vre bra nok. Jeg hadde aldri tenkt noe veldig over kroppen min fr, i alle fall ikke latt den pvirke meg i hvordan jeg levde livet mitt. Jeg hadde bodd i Brasil et halvt r, og var s og si lykkelig. Om noe, hadde jeg enda mer selvtillit da jeg kom hjem, en hva jeg noen sinne hadde hatt. S fikk jeg en kommentar fra en eldre gutt om at jeg hadde lagt p meg betraktelig. Jeg lot ikke dette pvirke meg med det frste, men da yvinds sykdom tok mer og mer hovedfokus hjemme og jeg senere ble dumpet av en gutt jeg var veldig forelsket i, til fordel for en annen jente, begynte tankene spinne. Jeg startet granske gamle bilder av meg selv og veide meg daglig. Hva hadde skjedd med meg? Jeg s helt forferdelig ut, og det mtte gjres noe med p sekundet. Slik hadde jeg, enda det tok lang tid fr det brt ordentlig ut, dannet grunnmuren for det helvete jeg har befunnet meg i, i n snart to r. Jeg begynte danne meg uoppnelige ml, som begynne trene hver dag og slutte spise helt. Jeg feilet like mye hver gang jeg prvde, og endte med fle meg enda verre enn fr. Det frte til at jeg ga opp, og glemte det en stund, helt til jeg en dag oppdaget hvordan man enkelt kunne kvitte seg med maten ved hjelp av to fingre, presset langt ned i halsen.

    P ungdomsskolen var det allikevel aldri veldig alvorlig. Jeg hadde et stort behov for bli tynn, men et enda strre behov for oppmerksomheten rundt en spiseforstyrrelse. Ikke i den form at jeg lp rundt i gangene og ropte det ut, men at jeg ville bli sett og hrt for den virkelige meg, og f utslipp for alle de vonde flelsene jeg satt med rundt denne gutten jeg var s forelsket i, og det at yvind hadde ftt utmattelsesyndromet ME. Jeg skjnte ikke hvor mye jeg lekte med ilden, for jeg visste s lite. Ingen fortalte meg hvor jvlig det ha en spiseforstyrrelse egentlig var, og hvor mye som ligger bak, som man aldri hrer om. S jeg fortsatte kaste opp litt her og der, prvde slutte spise, helt til jeg ga opp enda en gang og glemte hele greia frem til jeg begynte p videregende.

    1. klasse var et veldig bra r. Jeg var ikke tilfreds med kroppen min, men jeg brydde meg samtidig ikke s veldig mye. Det hadde pnet seg en ny verden for meg, med nye mennesker, ny skole og masse nytt vre med p, og jeg var stort sett glad og bekymringsfri hver eneste dag. Da ret skiftet til 2013, bestemte jeg meg plutselig for at jeg skulle begynne trene. Allerede dagen etter troppet jeg opp p trening, med en motivasjon jeg aldri hadde trodd jeg kunne f. Jeg begynte flge en diett og trente 5 ganger i uken i et halvt r. Gud, s bra det fikk meg til fle meg. Jeg skinte av selvtillit og hadde et energiboost uten like. Samtidig trente jeg p helt feil premisser. Jeg skulle bli tynn. Jeg mtte bli tynn. Jeg mtte bli bra nok. Enda jeg trodde det ikke styrte meg, var tankene der konstant. Jeg overtrente, og fokuserte ekstremt mye p kostholdet, kun for slippe fle. Men jeg beholdt allikevel meg selv og beina mine planta p jorden. Jeg visste hvem jeg var og hva jeg stod for, hva som var det viktigste i livet. N, er denne jenta et veldig fjernt minne i bakhodet mitt. Jeg husker ikke hva hun tenkte nr hun stod opp om morgningen og klarer ikke forst at jeg en gang levde et liv der jeg aldri overveide situasjoner og planlagte alt manisk til punkt og prikke, telte kalorier, veide meg og maten min, hadde angst, tvangstanker og panikkanfall, svnmangel og depresjoner. Det fles som et annet liv. Et liv jeg tidligere i r var flau over, fordi jeg ikke klarte forst hvordan jeg fr hadde klart leve med kroppen jeg hadde p denne tiden.

    Nr sommerferien til andre klasse nrmet seg, fikk jeg panikk. Jeg hadde jobbet s hardt, men flte ikke jeg hadde oppndd noen ting. De gamle tankene om hvor mislykka jeg var og hvor feit og ekkel jeg s ut, kom snikende tilbake og overbeviste meg om at jeg ikke fortjente spise. Frst tvang jeg de bort, og nektet meg selv g den retningen. Men da det ble et faktum at jeg skulle p ferie med en venninne, som i mine yne var s perfekt man kunne bli, hadde jeg ikke noe annet valg. Jeg mtte slutte spise. Jeg mtte bli tynn, og det n. Den frste dagen jeg sultet meg, holdt jeg ut til klokken 4, ogs dro jeg p trening. Jeg trente kjempehardt, og var utrolig fornyd med meg selv. Da jeg skulle hjem og var p vei ut av garderoben begynte jeg svette, synet begynte blafre og ynene mine ble dekket av svarte prikker. En ekstremt kvalmende flelse spredde seg i hele kroppen, jeg begynte skjelve og slet etterhvert med holde balansen. Jeg skjnte hva som var p vei til skje, og siden fornuften min fortsatt var til stede, klarte jeg ved en rask handling presse i meg en banan, med tanken om at det var bedre spise noe enn gjre den feite kroppen min synlig for hele treningssenteret ved at jeg besvimte i resepsjonen.

    De frste fire ukene av sommerferien jobbet jeg p sykehjem. Det var et treningssenter i kjelleren som jeg begynte benytte meg av hver dag etter jobb. Alt var veldig krevende i starten. Jeg var konstant sulten, og ga ofte etter, men etter hvert opparbeidet jeg meg en viljestyrke uten like. Jeg begynte kun spise middag hver dag, og var med p s mange sosiale ting jeg kunne i frykt for sitte hjemme og ende opp med spise. Maten tok sakte men sikkert over livet mitt. Den var n plutselig over alt, og det var vanskelig vike unna situasjoner der den plutselig oppstod. Jeg dro p ferie med familien, og fortsatte prosjekt bare-spise-middag. Det endte selvsagt med at jeg skeiet ut flere ganger, etter fulgt av oppkast, som igjen gjorde at jeg flte meg elendig, feit, mislykka og ikke verdt noen ting. Det var frst da jeg kom hjem etter sommerferien at jeg fikk kommentarer p at jeg hadde gtt ned mye i vekt. Jeg skjnte ingen ting, for jeg hadde jo overhodet ikke gjort det? Jeg var fortsatt like stygg og rammet inn av tykt og ekkelt fett. Jeg begynte veie meg, og ble helt oppslukt i denne veiingen. Jeg veide meg 5 ganger om dagen hver dag. Viste vekten et bra tall, var dagen min kjempebra. Hadde jeg ikke gtt ned, flte jeg meg helt jvlig. Jeg begynte skrive ned absolutt alt jeg spiste, telte kalorier i hver minste lille ert og lagde en regel for meg selv at jeg ikke kunne spise mer enn 600 kalorier daglig, noe jeg fulgte manisk. Jeg ble helt besatt av matvarer og nringsinnholdet, og klarte ikke forst hvordan andre ikke tenkte over dette nr de spiste. Jeg hadde lyst til informere alle om hva det var i den plsa de satt og presset i seg og si hvor farlig det var. Det var gift. Hvordan kunne de gjre det mot seg selv? Med tiden gikk jeg mer og mer ned i vekt, og med vekten forsvant ogs bit for bit av meg. Men det var ikke nok, jeg mtte bli tynnere. Jeg var konstant sliten og iskald og ville bare sove. Spiseforstyrrelsen ble meg, og jeg skjnte ikke hvordan jeg kunne levd det livet jeg gjorde fr. Det var dette som var meg. Det var slik jeg skulle ha det. Ryktene begynte fly, og plutselig trodde alle de visste om meg og mitt liv. Jeg fikk meldinger fra bde kjente og ukjente som sa at jeg var syk, at jeg trengte hjelp. Det gjorde meg fly forbanna, for hva visste vel egentlig de? Jeg var s absolutt ikke syk! Naturligvis lot jeg aldri noen se hvor vanskelig jeg egentlig hadde det, hvor tungt det etter hvert var lfte beina. Hvor mange ganger jeg lp til doen p skolen, la meg ned p gulvet fordi det verket i hele kroppen og jeg visste ville besvime om jeg hadde sttt oppreist et sekund til. Men ingen skulle f se, ingen skulle f vite.



    "Jeg blir aldri fornyd. Aldri. Jeg har gtt ned 20 kg og jeg er fortsatt ikke fornyd. Det er ikke bra nok i det hele tatt, jeg er feit, jeg er ekkel, jeg er stygg. Eneste gangen jeg er fornyd er nr jeg vkner og kjenner hoftebenene st ut og vekten vise meg et tall som nrmer seg hva jeg vil oppn. Det er ikke langt igjen n, jeg vet det. Hadde jeg ikke vrt s jvla svak i perioder kunne jeg vrt der for lengst. Jeg har blitt s sterk, jeg klarer holde meg unna mat i mange dager, men s kommer tankene. Den andre stemmen inne i hodet som forteller meg at det gjr jo ikke noe om du bare tar en liten sjokoladebit, og stemmen som igjen skriker tilbake at du faen ikke skal ha noe som helst. Men s har det gtt s mange dager og jeg er s sulten, at jeg tar den lille sjokoladebiten og s kommer skyldflelsen, den drlige samvittigheten som spiser meg opp. Magen str ut som en ballong og jeg blir kvalm av meg selv, jeg m kaste opp, jeg m kvitte meg med det, jeg kan ikke bli feit igjen, jeg kan ikke. Jeg vet ikke hva det vil si vre sulten lenger, for det er noe jeg aldri er. vre sulten har blitt meg. Det er ikke vanskelig holde seg unna mat lenger, jeg fler en slags styrke for at jeg klarer holde meg unna ste ting nr jeg sitter der med venninne gjengen og de spiser gift og fett. Jeg tenker ikke tanken p ta en liten bit en gang, selvkontroll er noe jeg har opparbeidet meg veldig. Det er verdens beste flelse g p skolen og fle buksene henge over rumpa, eller kjenne hoftebeina nr jeg holder meg p hoftene, for da fler jeg meg tynn, da fler jeg meg bra. Jeg skriver opp hva jeg spiser hver eneste dag og det kontrollerer meg. Det vet jeg. Jeg har gtt fra spise 500 kalorier hver dag til i underkant av 200 eller ingenting. Og jeg er stolt over det. Jeg skjnner ikke hvordan folk klarer spise s mye som de gjr. Fr de ikke drlig samvittighet? Er de ikke redd for legge p seg? Bli feit?"

    Med tiden ble nemlig de 600 kaloriene daglig, alt for mye. Jeg begynte minke med 50 kalorier hver uke, til jeg kom til 200. Der ble jeg stende, frst i form av at jeg kun fikk spise en nutrilettbar daglig, til at jeg prvde s godt jeg kunne aldri i det hele tatt nrme meg 200 kalorier. Det frste jeg gjorde nr jeg vknet var veie meg. Deretter drakk jeg kaffe og pepsi max p repeat hele dagen, for holde meg gende. For det dempet den konstant rumlende magen, det dempet sulten. Og ingenting var verre enn om folk fikk levende bevis p at jeg var utsultet, og kunne finne p sprre om jeg hadde spist eller om jeg var sulten. Jeg synes etter hvert det var veldig vanskelig si at jeg hadde spist fra fr, enda jeg aldri hadde det. Jeg spiste aldri fr klokken 11 p kvelden, men det skulle ingen f vite. Nr jeg latet som jeg hadde spist, flte jeg at jeg sviktet spiseforstyrrelsen min. Jeg ville ikke at noen, under noen omstendigheter skulle vite at jeg ikke spiste, samtidig flte jeg at ved si jeg hadde spist, s hadde jeg det. I noen situasjoner kunne jeg til og med kjenne fettet, se det p kroppen, etter jeg hadde lyet om et mltid som aldri fant sted. Og dersom jeg hadde spist? Jo, da kunne alle se det p kroppen min. Det visste jeg.

    Jeg begynte vike unna sosiale settinger med mat, enten kom jeg senere, eller s kom jeg ikke i det hele tatt. Jeg sov masse, og var mye for meg selv, bde fordi jeg var sliten, men ogs fordi jeg utviklet sosial angst. I oktober 2013 kjente jeg for frste gang p depresjon. Ingen ting fungerte, jeg flte meg helt verdils, samtidig som jeg var helt tom innvendig. Jeg var aldri lei meg, jeg var bare tom, men jeg var alt for flink til late som. Ingen fikk noen gang se noe annet enn en smilende, glad jente. Jeg var tom, men jeg elsket ogs det livet jeg n hadde. Kontrollen, viljestyrken - hvorfor spiser man egentlig? sj, mat. Mat gjr deg jo bare feit! - og flelsen av at buksa hang over rumpa, at jeg flte meg bra i hva enn jeg hadde p meg av klr, fordi de n var for store. Vekten, hvor godt beina mine stakk ut og syntes, var hva som la grunnlaget for hvordan dagen ville bli. Kjente jeg de godt, kunne jeg f vise meg i offentligheten. Hadde jeg spist 2 kalorier over 200 dagen fr, var bildet som mtte meg i speilet en blfeit og ekkel jente, og jeg fortjente ingen verdens ting. Nr julen kom, hadde jeg gtt ned 25 kg og jeg elsket det. Jeg hatet hvordan folk hadde gjort min vektnedgang om til at jeg var syk. Jeg var da faen ikke syk! "Se p meg da, er dere ikke stolt over meg, jeg har jo gtt ned masse, n trenger dere ikke vre flau over meg lenger", var tanker som pisket meg hver gang jeg fikk en kommentar eller en melding om at jeg mtte legge p meg. Jeg skjnte ikke hvorfor de mente jeg mtte legge p meg. Var det en ting jeg ikke trengte s var det akkurat dette, jeg var jo fortsatt feit. Jeg mtte fortsatt g ned masse. At jeg aldri fikk bekreftelse p at jeg var fin, isteden at jeg var syk, gjorde at jeg flte jeg mtte g ned enda mer, for bare 5 kg til, da ville jeg vre bra nok. Da ville jeg vre fornyd. Men det ble jeg aldri. Hver gang jeg ndde et ml, strakk jeg et nytt ml enda lenger. Jeg ble aldri noen sinne fornyd, og klarte aldri godta meg selv. Hadde jeg spist en dag, turte jeg s vidt seg meg i speilet. Jeg visste at nr jeg spiste la maten seg p kroppen min med en gang, og jeg ble like feit som jeg var fr. Jeg s det, bde p vekta, og i speilet. Jeg ble redd for dusje, fordi jeg var overbevist om at vannet trengte inn i kroppen min og la seg opp alt det andre fettet som var der fra fr. S jeg begynte ta ekstremt raske dusjer, og vre under vannstrlen s lite som mulig. Dette var helt grusomt, for dusjen var det eneste stedet jeg fikk varmen i meg for bare noen minutter.

    Jul og nyttr var oversttt og jeg var ddsfornyd med hvor bra jeg hadde klart meg. Mat var ikke vanskelig for meg holde meg unna og jeg flte meg uovervinnelig. Jeg spiste kun en sjokoladebit eller et halvt eple eller en kopp med lettkakao hver dag. Jo mindre vekten viste, jo lykkeligere var jeg. Jeg sluttet helt drikke alkohol, for alkohol var kalorier og akkurat det samme som mat. S p alle bursdager og feiringer, var jeg edru og alene og flte meg bare dum. Jeg hadde ikke energi til klistre p meg et smil en gang, men gjorde det allikevel. S mens jeg prvde danse og late som jeg hadde det gy, slet jeg egentlig med puste fordi kroppen var s utslitt. Jeg la all energi jeg hadde i hvert smil jeg viste. Jeg husker jeg satt p bussen med noen venninner, og ba til gud om at det ville vre k og lenge til jeg skulle av, for jeg kjente ikke lenger bakken under meg, enda jeg satt. Jeg konsentrerte meg for ikke vise at synet mitt begynte blafre, at hele verden svinget rundt meg. Isteden la jeg hodet mellom beina og sa jeg hadde vondt i hodet, mens jeg ba p mine knr om at det skulle gi seg. For det kunne ikke skje foran andre.

    "xx kg, det er det jeg ligger p n. Det er jul og jeg synes jeg har klart meg veldig bra i forhold til hvor mye mat og kaker det er i julen. Jeg skeiet ut p julaften og 1.juledag, men jeg vet jeg kommer meg igjen til nyttrsaften. Kanskje jeg klarer xx kg innen nyttrsaften. Det er hvertfall 3 dager til og jeg har ikke spist p 2 dager eller i dag, jeg har sagt til meg selv at jeg kan spise middag med jentene p nyttrsaften og unne meg det dersom jeg ikke spiser n hver dag frem til det. Det vet jeg at jeg klarer. ikke spise en dag er ikke noe problem for meg lenger, det er snn jeg lever n, den jeg er.Jeg liker tro jeg er sterk som har klart meg gjennom dette ret selv om jeg var s deprimert at jeg omtrent tok mitt eget liv og har kjempet meg gjennom hver eneste dag uten en s mye som liten klage en gang. Jeg vil bare at alle rundt meg skal ha det bra, jeg vil vre den som gjr de glad, jeg vil ikke vre en som skaper drlig stemning eller en folk synes synd p. Samtidig gjr ting s vondt noen ganger at jeg bare vil skrike s hyt jeg kan fordi jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg. Fordi jeg blir gal av alle tankene jeg har inne i meg. Folk skjnner ikke at nr du har en spiseforstyrrelse s er det ikke snn at du fortsatt er deg selv, men du har et problem med mat, nei ? spiseforstyrrelsen BLIR deg. Man planlegger dagene sine ut i fra om det er mat der du skal, ut ifra hva du veier den dagen, ut i fra hvor flink du har vrt den siste uken, ut i fra hvordan du fler deg den dagen, ut i fra hvor tynn du kan vre neste dag dersom du dropper den jentemiddagen. Jeg husker ikke sist jeg sa til noen at jeg var sulten, for jeg er aldri sulten. Jeg vet ikke forskjellen p sulten og mett, for nr jeg frst spiser ordentlig er det ingen ende, jeg blir ALDRI mett. Det strste inntaket av mat jeg tar i meg i lpet av en dag, som jeg aksepterer er en pepperkake (23 kalorier) eller en liten sjokoladebit (45 kalorier). Jeg fr drlig samvittighet av spise en peantt. Og samvittigheten er det verste. Den spiser meg opp, den gjr s jeg nesten flyr p veggen, den hjemsker meg. Jeg hater nr folk tar p meg eller ser meg i lite klr, jeg fr helt noia nr noen ser meg i underty fordi jeg fler meg s ekkel. Jeg klarer ikke skifte foran folk, ikke for mamma en gang."

    Det ble bare verre og verre, mens i mine yne: bare bedre og bedre. P dagene jeg flte meg tynn, var jeg uovervinnelig. Jeg var sterk og flink som holdt meg unna den grusomme maten. Jeg ble bare kvalm av at jeg fr hadde spist. Alt jeg ville var vre meg selv, og meg selv? Hun spiste ikke. Hun klarte leve uten giftige matvarer. P dagene jeg flte meg jvlig, fortjente jeg ingen ting. Jeg var overbevist om at jeg var en feiltagelse og at jeg ikke fortjente leve. Jeg fortjente ikke vise meg. Jeg begynte fle meg som en pest og en plage for vennene mine. Jeg fortjente ikke snakke, jeg fortjente ikke fle meg fin. Jeg fortjente ikke f oppmerksomhet, for hva var det gi oppmerksomhet til meg for? Jeg begynte holde meg hjemme fra jentekvelder fordi jeg ikke fortjente vise meg der. Jeg fortjente ikke ha alle disse fine og omsorgsfulle vennene, nr jeg var s ekkel. Jeg fortjente ikke si at jeg var kald, svimmel eller hadde vondt i hodet, for det var bare min egen skyld. Mest av alt fortjente jeg ikke spise. For bare tynne folk kunne spise. Og jeg var den siste personen i hele verden som var tynn.

    I mars ble jeg nrmest lurt av mamma til dra til legen, etter jeg hadde nektet i et halvt r. I hovedsak skulle jeg dit for f en legeerklring, men s fort vi var der nevnte mamma at jeg slet med mat og vekt, fr hun forlot rommet. Da begynte legen med ett stille en rekke sprsml. Sprsml som brant som salt i et sr langt inn i blodrene mine, og fr jeg visste ordet av det grt jeg en hjelpels grt og inns hvor vanskelig jeg egentlig hadde det. Plutselig hadde vi tatt flere forskjellige blodprver, veid meg og hun hadde ringt BUP og skaffet meg time. I tillegg ville legen ha meg til time to ganger i uken, for veiing og blodprver. Da jeg frst inns dette, lp jeg p do og grt s mye at jeg la meg ned p gulvet. grte var en enorm belastning for kroppen min, og jeg skjnte ikke hvordan det kunne gjre s vondt i magen av grte, nr jeg hadde s mye fett som passet p meg. Men jeg grt, og grt. For n var livet mitt snudd p hodet. N skulle den onde legen og medhjelperne hennes (BUP) ta fra meg livet og stoltheten min. De skulle gjre meg feit. Jeg hatet mamma for at hun hadde gjort det og nektet dra til BUP. Hvorfor mtte de bry seg, hvorfor kunne jeg ikke bare f vre meg? Jeg var ikke syk, jeg hadde det jo bra! Men jeg mtte p timen, enda s mye jeg grt og ba om ikke dra. Bde mamma og pappa var med, og jeg flte meg som verdens strste synder samtidig som jeg beroet meg selv med at det bare var late som, at jeg over hodet ikke skulle begynne spise igjen p grunn av dette.



    BUP viste seg etterhvert ikke vre s ille allikavel. Det var det stedet jeg kunne grte s mye jeg ville, som jeg kunne kaste armene ut og rope at jeg ikke orket mer. Og jeg kunne sette ord p flelser jeg ikke visste jeg en gang hadde, mens de fikk meg til fle meg tatt vare p og forsttt. Men det var det eneste det var. Det tok veldig lang tid fr jeg begynte ta til meg noe av det de sa. Jeg fortsatte p samme mte som fr s fort timen var oversttt. De maste om kostholdsplan og mte med ernringsfysiolog, og jeg sa nei etter nei etter nei. Til slutt ga jeg etter og sa ja, enda jeg fortsatt overhode ikke hadde lyst. Kostholdsplanen kastet jeg nr jeg kom hjem. Jeg mtte n til BUP og ernringsfysiolog en gang i uken og legen to ganger i uken. En del av meg flte alltid at de ikke trodde at jeg hadde spiseforstyrrelser, jeg var for feit til ha det. I motsetning til hva jeg hadde forventet, viste ernringsfysiologen seg vre den jeg knyttet meg mest til. Hun motiverte meg p en helt annen mte, og fikk meg sakte men sikkert til endre tankegangen min bittelitt, i alle fall for en time. Enda s hplst alt fltes, og jeg etterhvert ble stende i en konstant drakamp mellom spise/ikke spise, fikk hun meg til fle meg fin etter timene vres. S jeg prvde etter hvert dra hjem spise, og tenke at jeg kunne gjre det fordi jeg fortjente det. Det endte likt, hver eneste gang: mat - herregud, jeg klarer ikke stoppe, jeg.er.s.sulten - fyfaen s feit jeg er, hva fikk deg til tro du fortjente - oppkast. Med tid, begynte dette mnsteret gjenta seg. Det gjorde meg redd. Jeg ville overhodet ikke bli frisk, for frisk betydde feit. Jeg begynte merke hvordan de sm utskeielsene (som var gigantiske i mine yne) hadde gjort at jeg ble like feit som fr igjen, om ikke feitere. Jeg var det ekleste synes jeg hadde sett, og jeg flte meg helt hjelpels. Jeg mtte ta meg sammen, fortsette som fr. Ingen mer mat, ingen mer oppkast. Kun sult. Men det ble vanskeligere, s jeg lagde en ny regel for meg selv. 50 kalorier i 5 dager i strekk. For klare holde meg gende, lot jeg meg selv ha en dag i uken da jeg kunne spise hva enn jeg ville, dersom jeg klarte denne femdagers fasten OG dersom jeg kastet opp.

    Med det, var en ny grunnmur dannet. Etter flere mneder hos BUP, bestemte jeg meg for slutte. Jeg fortsatte g til ernringsfysiologen, mens jeg sultet meg i flere dager fr jeg skeiet ut og kastet opp. Mnsteret ble en vane. Depresjonen begynte utvikle seg til et mareritt og jeg fikk mer sosial angst enn jeg noen sinne hadde hatt. Da sommerferien kom, var jeg helt p bunn. Jeg lste meg inne, turte ikke vise meg blant folk, turte ikke se meg i speilet. Jeg dusjet med lyset av, dekket til vinduene nr jeg lagde mat, for gud forby at noen skulle se meg spise. Jeg utviklet angst for nettopp dette, mat var min hemmelighet, ingen skulle f vite at jeg under noen omstendigheter s mye som spiste en liten drue. Jeg nektet fortsatt bli frisk, og nektet for meg selv, familien, og EF at jeg var syk. EF advarte meg om at hvis jeg ikke tok tak n, at hvis jeg fortsatte? Da ville jeg utvikle bulimi. Pfft, tenkte jeg. Bulimi var anoreksien min sin vrste fiende, det var det strste nederlaget som kunne oppst, g fra ha kontroll til null kontroll. Men s var det nettopp dette som skjedde. Mnsteret som tidligere hadde vrt fullt kontrollert, ble n preget av to stemmer inne i hodet som var i en konstant krangel og slet meg ut. Fra jeg vknet til jeg la meg var det bare snakk om spise-ikke spise. Jeg begynte til slutt kaste opp alt jeg spiste, enten det var en kjeks, eller en middagsporsjon. Ingenting skulle f forbli i min mage. Og slik fortsatte det i en bergogdalbane frem til n. Mens venninnene mine dro ut og hadde det gy, satt jeg hjemme med en hals p strrelse med en vannmelon og en kropp som verket s mye at jeg var sikker p jeg skulle d. kaste opp slet meg ut bde fysisk og psykisk, og dersom jeg hadde gjort det en dag, mtte jeg nesten aldri opp p ting. Det var uker med vanvittig mye oppkast, og uker med nesten ingenting. En dag kastet jeg opp 12 ganger, og jeg har aldri flt meg verre. P slike dager, var jeg museskritt unna ta mitt eget liv. For jeg s bare svart, jeg s ikke noe poeng med noe som helst. Mest av alt skjnte jeg ikke hvordan jeg skulle klare vise meg utenfor huset noensinne igjen. Andre ganger kunne jeg kun ha spist et eple, og kastet det opp, for s fle meg bra. Det kom helt an p motivasjonen min og formen min fra uke til uke, men mlet var alltid det samme - jeg MTTE bli tynn igjen.

    P slutten av sommerferien hadde jeg det veldig bra. Jeg hadde kommet inn i et nytt mnster der jeg hadde kontroll og sultet meg selv igjen. Jeg hadde ikke kastet opp p flere uker, og SKULLE bli tynn igjen. Det var ikke snakk om noe annet. Jeg var i Kos med jentene og fikk oppleve en sjelden gang hvordan det var vre den Helene jeg en gang hadde vrt. Null bekymringer, ren lykke. Jeg strlte gjennom hele uken og fikk stadig hre fra de andre jentene hvor godt det var se meg s glad og hvordan jeg strlte. Det var en fantastisk flelse. Jeg gikk p stranden i bikini uten bry meg om hvordan jeg s ut, for det var s mye annet som var viktigere. Det var en tankegang og en flelse som var slettet fra mitt flelsessystem, og som dessverre ble glemt s fort jeg kom hjem igjen ogs. Jeg prvde bevare den, men enda s mye jeg ville, var jeg ikke sterk nok. Det var en del av meg som n hadde ftt smake p et ordentlig liv. Et liv der jeg ikke frs konstant, et liv med mer energi, og dette ville den lille delen av meg, ha mer av. Men det livet ville ogs gjre meg feit. Jeg fortjente ikke mat noe mer enn fr, enda jeg ga meg selv den oftere. Jeg fortjente ikke vise meg, dersom jeg hadde spist. Jeg begynte misbruke avfringstabletter over lengre perioder, og da jeg en dag tok 2 pakker over to dager, var det noe som sa fryktelig stopp i kroppen. Magen gjorde s latterlig vondt, jeg var s kvalm og uvel, ulikt noe jeg noensinne fr hadde flt. Og der brt enda et depresjonsanfall ut, bare at dette skulle vare i flere mneder, ulikt noe jeg hadde opplevd fr. Det var n snakk om hver dag g med tanker om at jeg ikke fortjente leve, utvikle de strste svnproblemene jeg noen sinne hadde hatt. Jeg taklet ikke at jeg hadde lagt p meg s mye, jeg flte jeg levde i noen andre sin kropp, og var overbevist om at jeg var den feiteste og ekleste jenta i hele verden.Mest av alt, taklet jeg ikke hvordan folk trodde jeg var frisk n som jeg var ordentlig feit igjen, enda jeg egentlig slet mer enn noen sinne.Folk fortalte meg hvor sunn jeg s ut, hvor sterk jeg var som hadde "kommet s langt", nr sannheten var at jeg aldri hadde prvd i det hele tatt. Jeg hadde for lengst mista meg selv, men det eneste alle s var en jente som ikke lenger var tynn. Jeg ble overbevist om at venninnene mine bare var venn med meg for vre snill. Jeg taklet ikke flelsen av st mellom bli frisk eller syk, for et liv uten sykdommen var utenkelig for meg. Det var det aller aller verste. spise 4 mltider hver dag, uten telle kalorier, uten kaste opp, men faktisk spise et mltid som om det var verdens mest naturlige ting, var en tanke jeg aldri klarte. Alt fltes hplst. Jeg orket ikke vre deprimert mer, jeg orket ikke fle meg s jvlig med meg selv, alt jeg nsket var komme meg ut av det, men jeg nsket vre tynn og frisk. Og det gikk ikke uten spiseforstyrrelsen.




    "Jeg klarer ikke mer. Jeg vil bare d. Det fles som jeg har en blanding av ekstrem kjrlighetssorg og psykisk og fysisk krig av smerte inni meg. Samtidig fler jeg meg s tom. S jvlig alene. Jeg har ingenting leve for lenger. Bare mamma. Mamma er eneste grunnen til at jeg ikke tar livet mitt her og n. Jeg m ta pause mellom hver linje fordi jeg grter s ukontrollert at jeg skjelver. Jeg klarer ikke skole i morgen, i over i morgen, noen gang igjen. Jeg klarer ikke mennesker, jeg klarer ikke late som lenger. Jeg blir utslitt bare av tanken p dra p skolen i morgen og late som at alt gr bra med meg. Ingenting gr bra og jeg er s lei av late som. Jeg er s lei av bli knust hver gang jeg tror jeg har det fint, for s finne ut at depresjonen kommer knusende ned p meg dagen etterp. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Hvem jeg var. Hvem jeg vil vre. Jeg vet ingenting. Jeg har mistet kontrollen, jeg er ikke lenger like sterk og det dreper meg innrmme det. Jeg er utslitt og jeg m komme meg bort. Det irriterende er bare at jeg vet jeg kommer til fortsette late som og jeg kommer ikke til gi opp. Alt jeg vil er gi opp. Alt jeg vil akkurat n er sove et halvt r og komme meg bort fra denne verden."

    "Hvordan jeg kom meg gjennom sndag, mandag og tirsdag vet jeg fortsatt ikke. Det m ha vrt noen av de verste dagene jeg har opplevd hittil i mitt liv. Jeg grt meg i svn hver natt, skrikende inn i puta og hadde s fysisk og psykisk vondt at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg sovnet ikke fr 06.00 p natten og vknet s sent som 16.00 hver dag disse tre dagene. Jeg ville bare sove for alltid. Da jeg la meg nsket jeg og ba p mine knr om at nr jeg til slutt sovnet ville jeg sove en hel uke, at jeg ville vkne opp 7 dager senere, uthvilt og med en god flelse inni meg."

    "Nr man ser meg gende i gangene p skolen ser man ikke jenta som hver eneste dag kjemper en kamp om rett slett overleve. For det er det jeg gjr. Kampen handler ikke om bli tynn og kjempe for sulte seg slik de fleste tror en spiseforstyrrelse egentlig dreier seg om. Nei det handler ikke om at man tvinger seg til ikke spise og blir sliten og uopplagt p grunn av dette. Jo, s klart er det smertefullt og konstant kjenne magen rumle og vrenge seg av sult, men selve kampen jeg kjemper er kampen for beholde personligheten min ogmegsamtidig. Det handler om all den drlige samvittigheten, den syke angsten for mat, selvflelsen, den lille biten av sjelen din som blir revet bort fra deg hver gang du plasserer peke og langfingeren dypt ned i strupen i hp om bli kvitt noe av den drlige samvittigheten. Det handler om hvor mye sm gleder kan gjre meg lykkelig om det s bare er ti minutter og hvordan en negativ kommentar eller en dag jeg fler meg drlig kan knuse meg i tusen biter. Det handler om alt man har mistet, bde av seg selv og andre. Alt man ikke lenger fr vre med p fordi man selv m si nei grunnet at du ikke lenger har flere unnskyldninger for hvorfor du ikke spiser. Det handler om alt stresset, all overtenkingen, den stemmen inne i hodet som kontrollerer hver bevegelse du gjr fra du str opp om morgningen til du til slutt fr sove om kvelden."

    Jeg tror selvhat er en av de mest destruktive flelsene som finnes. Enda mange mennesker kan f en til fle seg elendig, er det i bunn og grunn ingen som kan trkke p en og dra en selv ned i gjrma, mer enn hva du selv kan. For man stoler p seg selv. Man danner seg hatfulle tanker som man tenker s mye p at man gjr det om til en sannhet. Man overbeviser seg selv om at det er snn det er, og at alle andre ogs fler det p samme mte om deg. Det siste halve ret har vrt det verste i mitt liv. Jeg har mtt bunnen, og evigheten som finnes under bunnen igjen. Det mrke hullet man aldri fler man kommer seg ut av. Det aller vondeste har vrt fle seg s alene. fle at det ikke finnes en i hele verden som du kan snakke med om dette. For hva sier man? Hvordan skal man forklare noe man ikke selv vet? Hvordan skal man sette ord p flelser som er s vonde, men som du samtidig ikke skjnner hvor kommer fra? S isteden holdt jeg alt inne. Lot det spise meg opp hver eneste dag og gjre meg s deprimert som bare mulig. Jeg dela meg selv totalt. Jeg s verden som kun svart, og s ingen utvei. For enda s mye jeg ba p mine knr om f et annet liv, om f slippe dette, kunne jeg heller ikke gi slipp p spiseforstyrrelsene. Jeg kunne ikke begynne spise normalt, fordi jeg var overbevist om at dette var verre enn depresjonene.

    For noen mneder siden begynte jeg g til en ny psykolog, som viste seg skulle endre livet mitt, som reddet meg fra meg selv. Det dere alle sikkert lurer p til slutt er hvordan det gr n? For frste gang p to r, kan jeg faktisk si, helt rlig, at det gr bedre. For noen uker siden tok jeg et valg som hittil har endret livet mitt til det bedre. Jeg bestemte meg for at n var det nok, n skulle jeg faen meg f orden i livet mitt. Dette er ikke slik jeg vil se tilbake p ungdommen min, som skal vre den beste tiden i livet. S jeg gikk en retning jeg aldri fr kunne tenke meg g, retningen for bli frisk, og virkelig kjempe for det. Jeg fikk opp ynene da legen ga meg beskjed om at dersom jeg kaster opp en gang til, kan det vre det siste jeg noen gang gjr. Psykologen min ga meg valget mellom liv eller dd. Og det her? Det er ikke noe liv. Nr jeg virkelig inns det, var valget lett. bli frisk derimot? Veldig veldig vanskelig. Den siste mneden har jeg jobbet som bare sren, bde med tankegangen og med maten. Det har vrt en evig berg og dalbane av flelser og motivasjon, men akkurat n er jeg p et ganske bra sted. Jeg orker ikke tanken p sulte meg og jeg orker ikke kaste opp. Allikevel er tankene der fortsatt, jeg teller automatisk kalorier enda s mye jeg prver slutte, men jeg har klart oftere tilpasse meg til en mer normal mengde kalorier i en porsjon enn hva jeg har gjort, og jeg lar ikke tankene styre meg p samme mte som fr. Det har vrt mye grt, mye hplshet, men samtidig har det vokst en ny stemme frem. Min stemme. Det har kommet en ny tankegang som har tronet over de andre, og den tankegangen vet jeg at ermeg.Jeg har begynt trene, spise det jeg fler meg komfortabel med hver dag som en start. Ingen oppkast, ingen sulting, uansett hvordan jeg fler meg den dagen. Og det er jeg stolt av. Jeg fler meg mer og mer som meg selv igjen. En jente jeg hadde glemt at eksisterte. Samvittigheten er der fortsatt, men den styrer meg ikke like mye som for en mned siden. Jeg er sterkere, og det vet jeg n. Det er en enorm tilpasning, og hver dag er jeg like nervs for hva jeg vil vkne til, men jeg vet n at det er snn her jeg vil ha det. Jeg vil ikke lenger at tankene og maten skal dominere og styre meg. Jeg skal fortsette jobbe, fortsette kjempe for bli helt frisk. Selv vet jeg at jeg plutselig en dag kan falle tilbake, s jeg m ta en dag av gangen, men denne gangen gir jeg ikke opp. Jeg har innsett at det er s mye som er hundre ganger viktigere enn hvordan man ser ut, og enda s hardt det er tro p noen dager, skal jeg fortsette prve. Jeg vet n at det ikke er utseende mitt som gir meg verdi og jeg unner ikke min verste fiende ha problemene jeg har og har hatt. Jeg vil vre glad og bekymringsfri, og faktisk fle det innvendig ogs. Ja, vet du hva jeg vil? Jeg vil leve.

  • 4

    Denne bloggen har i det siste blitt nedprioritert s langt at den ikke lenger finnes p lista over prioriteringer. Og det suger. Jeg har jo s lyst til vre flink til dette og komme med oppdateringer ofte, men den siste tiden har det skjedd alt for mye og jeg har verken orket eller hatt tid. Hver helg har bydd p bursdager og andre morsomme ting, mens ukedagene stort sett har gtt til skolearbeid og venninner. Denne uken er en snn uke hvor jeg fler at jeg drukner i alt jeg har gjre, da alle forberedelsene jeg gjr denne uken har alt si p hvordan jeg presterer neste uke. I tillegg gr det mye tid til lappen, til jobb, kjretimer og legebesk og det er egentlig ting jeg ikke har tid til, men bare m presse inn p timeplanen.

    Heldigvis er jeg veldig motivert for tiden. Jeg kommer meg p skolen hver dag, jeg gjr det jeg skal av arbeid, jeg har begynt trene oftere igjen og det meste gr egentlig ganske greit. S da vet dere i alle fall det! Jeg har ogs endelig ftt tilbake kamera, og kan begynne ta litt ordentlige bilder til dere igjen. Det er jo motivasjon i seg selv for at denne bloggen skal fortsette fungere. S de frstkommende to ukene vil det nok bli litt tilfeldig nr jeg skriver noe, men etter det skal det bli orden p ting igjen :-)



    S har jeg forresten ogs smtt begynt svare p sprsmlene deres. Jeg har prvd meg p en videoblogg, men er usikker p om jeg vil legge den ut til slutt. Synes det er s latterlig kleint og har helt glemt hvordan jeg redigerer. S vi fr se! Hper alt er bra med dere og tusen takk for at dere er s tlmodige med meg

  • 3

    November markerer for meg, starten p en veldig fin tid. Det er n hver helg begynner fylles opp med anledninger for pynte seg ekstra, og hvem klager vel p det? Om ikke lenge er vi inne i julebord-sesongen, og tiden gr fort frem til jul og nyttr. Jeg er alltid tidlig ute med lete etter jule- og nyttrskjoler. I fjor startet jeg faktisk s tidlig som i september med lete etter den perfekte kjolen! Haha. Jeg er ogs kjent for bestille ting litt for ofte hjem og ha kjole-dilla, men hvordan kan man dy seg nr det er s mye fint? Under har jeg funnet mine favoritter og som jeg mener er perfekt for bursdag, julebord, og diverse anledninger som kommer n fremover. Selv har jeg klikket hjem noen av plaggene. Seee s mye fint:



    1.HER2.HER3.HER

    3.HER 4.HER 5.HER



    6.HER7.HER8.HER



    9.HER10. HER11.HER

    12. HER13. HER14.HER



    15. HER16. HER17.HER


    18. HER19. HER20.HER

    21. HER22. HER23.HER


  • 2

    _________________________________________________________________________________________________________________________________

    Jeg beklager jeg ikke har vrt den flinkeste p bloggfronten for tiden. Det er rett og slett litt for mye holde tritt med om dagen, og jeg har hatt null motivasjon til i det hele tatt logge meg inn her. Med det sagt, s har jeg det faktisk veldig greit for tiden og har hatt en utrolig fin helg! Jeg og Hedda feiret bursdagen vr p lrdag, noe som, etter min mening, ble utrolig vellykket. Jeg koste meg ddsmye og husker ikke sist jeg hadde det s gy. I gr mtte vi opp tidlig for f vasket lokalet, noe som p en annen side, ikke var gy i det hele tatt. Gud, s grusomt det s ut! P kvelden kom Ingebestis en tur til meg, og vi koste oss med bloggerne, godteri og masse masse prat. S koselig og s mye bedre enn ligge alene og pine seg med fylleangsten. Haha.

    Her er bilder fra helgen:



    Veldig bra helg! I dag har jeg vrt p skolen og generelt egentlig hatt en utrolig bra dag. Det ble mye latter og mimring fra lrdagen, og dagen har egentlig bare flydd forbi. Da jeg vknet i gr var jeg ganske hes, mens i dag hadde jeg ikke stemme i det hele tatt. S fra jeg vknet i morges til n, har jeg gtt rundt hrende ut som en tenringsgutt i stemmeskifte. Heldigvis er det litt bedre n, s jeg hper bare det gir seg fort. Veldig slitsomt nrmest skrike nr du skal si noe, for i det hele tatt f ut lyd. Nr jeg skulle kjpe snus i stad fikk jeg tidenes voicecrack, og med latteren til han bak meg i ken humrende i nakken fikk jeg bekreftet at jeg faktisk hrtes ut som et esel. S ja, fingrene er krysset for at stemmen kommer tilbake veldig snart! Har noen forresten opplevd f panikkanfall nr dere drmmer fr? Det fikk jeg i dag, og det var sinnsykt ekkelt! Jeg sovnet p sofaen og drmte at jeg hyperventilerte, og det var akkurat det jeg gjorde i virkeligheten ogs. Jeg vknet snn halvveis hele tiden av at jeg ikke fikk puste, men var s trtt at jeg ble dratt tilbake i drmmen akkurat der den sluttet. Til slutt klarte jeg st opp og roe meg ned, heldigvis, men det er virkelig ikke noe jeg hper skjer igjen.

    Minner om sprsmlsrunden HER. Svarene kommer i lpet av uken!Jeg tviler p at det blir noe video, men vi fr se! Hper alle har en fin dag :-)

  • 10

    Hei verdens skjnneste, godeste lesere . Dere overasker meg gang p gang, dere. Hver gang jeg tror det ikke gr an bli snillere, s kommer dere med kommentarer som gjr dagen min helt fantastisk. Dere gir meg s mye styrke, motivasjon og ikke minst glede, og jeg setter s pris p hver og en av dere. Det er jo dere, og bare dere, som gjr at jeg elsker drive med dette. S tusen tusen takk!

    I forbindelse med det, tenkte jeg sette i gang en ny sprsmlsrunde. Det har kommet inn en del sprsml delt over forskjellige innlegg, s jeg tenkte det enkleste var samle det. S her er det bare sprre i vei, med hva enn dere mtte lure p. Dersom det kommer inn nok sprsml, tenkte jeg kanskje svare p video. Er det noe dere ville likt? :-)




  • 18

    _____________________________________________________________________________________________________________________________

    Da jeg frst startet p dette innlegget var planen vise dere hva som str p toppen av nskelisten min for tiden. Jeg fant link til de forskjellige plaggene, lagde collager og begynte skrive... helt til alt bare fltes feil. Bloggen min skulle vre et sted der tankene skulle f se lyset, der hvem som helst kunne kjenne seg igjen i det som ble skrevet. Det skulle ikke vre en overflate, det skulle vre sannheten. Men veldig fort gikk denne sannheten til bli noe jeg stadig pyntet mer og mer p. Jeg vil ikke fremst som en og annen blogger som bruker en time p ta et perfekt bilde av en te-kopp, fr de skriver et innlegg om hvordan de finner roen hver kveld av drikke den. Mens hva de kanskje egentlig gjr da de publiserer er sitte bak skjermen grine. Jeg vil ikke vre enda en snn en. Jeg vil vre rlig, kanskje ogs til tider skummelt rlig, men kun fordi det hjelper meg, og ogs fordi det har vist seg hjelpe andre.

    Jeg tror nemlig mange pynter ekstremt mye p hvor bra de egentlig har det. Ikke bare nr det kommer til bloggere, men nr det kommer til venninner, til og med familie. Hvor mange har ikke lagt seg med trer som gjr at du hiver etter pusten, og ikke sett hvordan de skal klare neste dag? Men s, nr morgendagen kommer, mter du opp p skolen, med det strste smilet som om grsdagen aldri skjedde. Problemene er der fortsatt, men ingen skal f se de. Kanskje er man redd for dele, kanskje vet man ikke hvordan. Kanskje vil man ikke i det hele tatt, fordi man mener man takler det best p egenhnd. Uansett hva grunnen er, s frer det kun til at du fler deg alene.



    Og det er nettopp det jeg gjorde i gr. Jeg flte verden gikk mot meg, dyttet meg ned p bunnen. Nei, lenger enn bunnen. S langt ned at bunnen heller var et ml se opp til. Den siste uken har jeg nemlig gtt rundt og trodd at jeg har hatt det s bra. Hva jeg egentlig gjorde, var stappe dagene mine fulle av planer, slik at jeg slapp ta tak i de virkelige problemene. Slapp fle. Uansett hvor sliten jeg var, stilte jeg opp p ting. Og det var ikke fr jeg, i gr, fikk et ordentlig pust i bakken at jeg ikke klarte holde det gende lenger. Jeg har nemlig unngtt alt som er av sm bagateller, eller store problemer og jeg har gjort det s bevisst at jeg flere ganger har tatt meg selv i tenke "Nei, Helene, gjem det inne i deg. Ikke tenk p det n." Og hva har det frt til? Jo, at jeg revnet og alle disse sm og store problemene slo meg hardt i bakken p en og samme tid. S hardt at jeg ikke en gang visste hvorfor jeg var s lei meg, s hardt at jeg ikke s forskjellen p opp og ned.

    Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Det var egentlig ikke ment som noe klageinnlegg eller noe "rlig" innlegg av denne typen. Jeg prver bare si at det er greit. Det er greit ikke ha det bra, det er greit hvis ikke alt er s pent og pyntelig som mange skal ha det til. Jeg skammer meg nr jeg innrmmer dette, men jeg ly p lrdag her p bloggen. Hvordan jeg og familien hadde spist en s koselig helgefrokost sammen med det nybakte brdet jeg lagde? Eneste sannheten ved det innlegget var at jeg bakte brd. Som, etter jeg hadde tatt bildene av, gikk rett i spla fordi jeg ble s lei meg da min fantasi om vre samlet rundt et mltid som en familie, nok en gang gikk rett i dass. S patetisk var jeg, at jeg dekket p bordet, gjorde det s fint jeg kunne, hy p mine egne tanker om at n skulle endelig alt bli bra her hjemme. Bare vet et mltid. Hva jeg prver si, er at jeg, som sikkert veldig mange andre, setter opp en fasade, som kan virke bra, men som egentlig bare delegger deg mer. Vi har alle vre problemer, som vi skjuler bak lste drer. Vi er alle redde. Redde for ikke bli akseptert hvis vi er annerledes, redde for ikke vre bra nok. S til alle der ute, som legger seg med trer denne kvelden, og kanskje har en like drlig dag i morgen? Det er greit. Si til deg selv, at det er greit. Ikke fl at du skylder noen klistre p deg et smil. Vr lei deg. Og viktigst av alt, vr rlig med deg selv. Lov meg det, s lover jeg at jeg aldri skal lyve her p bloggen igjen, kun fordi det er trygt. Kun fordi problemene da liksom ikke eksisterer, fordi ingen vet.

  • 0

    God helg alle sammen! Jeg har nettopp spist en deilig lunsj sammen med familien. Da jeg vknet i dag flte jeg meg s rastls, s jeg bestemte meg for bake brd. Resultatet ble kjempegodt og falt i smak hos hele familien. Lite som smaker s godt som varmt, nystekt brd med plegg p, spr du meg!

    Resten av dagen i dag vil g til vasking av huset og en bursdag i kveld. Jeg tittet egentlig bare innom for si hei :) Jeg vet bloggingen min er elendig om dagen, men det er kun fordi kameraladeren min er borte og jeg ikke har ftt somlet meg til kjpe en ny.. Haha. S inntill jeg fr fikset det, blir det nok litt lite med oppdateringer. Men jeg nsker alle en super helg videre, nyt den for alt den er verdt! Stor klem fra meg :-)

  • 0

    Heii! Beklager for null oppdateringer, men denne uken har gtt et i et fra mandagen startet. Det har vrt skole, jentekvelder, bursdagsmiddager, jobb. Sist men ikke minst, skjedde ukas hydepunkt i gr - Beware slapp endelig dekknavn!! Alle jentene var samlet hos Kristine etter jobb og hadde tidenes dekknavnsfest. Vi har lagt paljettene p hylla og er n "The game plan 2015".

    Siden vr p fb finner du her ->https://www.facebook.com/thegameplan2015?fref=ts

    Jeg kunne ikke vrt mer fornyd med hvor gjennomfrt vi har gjort det eller hvor bra gjeng vi er. Russetiden kommer til bli legendarisk. For min del ble det litt for mye drikke i gr, og jeg vknet i dag med feber, tidenes vondeste hals og klarte omtrent ikke g. Etter en time p sofaen innpakket i x antall ullpledd og full fyr i peisen, dro jeg til legen. De fortalte at jeg har ftt et stort sr p spiserret og at det er det som forrsaker smerten. Heldigvis har feberen gitt seg n, men jeg klarer ikke svelge eller snakke, s dagen har for det meste gtt til filmmarathon og soving. Ikke fredagen jeg hadde sett for meg, men etter grsdagen er det absolutt verdt det!



    Verdens beste gjeng!

  • 6

    Gud, som jeg elsker hsten! Jeg har innsett n at jeg faktisk liker denne rstiden bedre enn selve sommeren. Det er noe med at det er s koselig med hstfargede trr og mrke kvelder med ullpledd og noe varmt drikke. Hsten har sin helt egen sjarm, og jeg har det s bra p denne tiden av ret.

    Jeg kom hjem fra skolen for en liten time siden og har siden det egentlig bare slappet av med Tinka. Hedda kommer en tur snart for jentekveld og planlegging av bursdag, det blir bra! Det var mine planer for kvelden, hva er deres? :-)

  • 2

    Sndag er den kjente "kosedagen, og det er akkurat det jeg skal gjre i dag. Jeg hadde en lang dag i gr med velseskjring, jobb, og til slutt en koselig jentekveld sammen med Linnea og Ingrid. I dag har jeg p en annen side NULL planer og skal bare kose meg og lade opp til en ny uke. Jeg hper alle gjr det samme og har en nydelig sndag <3

  • 4

    Hei og god fredag! De siste dagene har vrt ganske tunge og jeg har blitt ndt til ta meg et par dager vekk fra skolen. Formen har, mildt sagt, vrt veldig drlig bde fysisk og psykisk og jeg har ligget som et slakt p sofaen i gr og i dag. Det er veldig kjedelig da jeg hadde jobbvakter jeg ble ndt til melde meg syk fra og fravret mitt p skolen allerede er skyhyt. Ting som dette sprenger samvittigheten min, men jeg m bare prve feie disse tankene bort og fokusere p at dette er det beste for meg. Slutte pine meg med hvor mye jeg gledet meg til dra ut med jentene i dag og heller se fremover, tenke at det kommer en dag i morgen og bla bla bla.

    S ja, fredagen min har med andre ord gtt til full avslapping. En lang og deilig kveldstur med broren min etterfulgt av taco og idol med familien. Det er jo veldig koselig det ogs, s jeg skal ikke klage. I og med at jeg ikke har s veldig mye spennende dele med dere, tenke jeg heller vise dere noen innkjp fra Brasil. Jeg kjpte meg en del nytt der, s jeg deler det opp i flere innlegg. Det frste jeg vil vise gr under kategorien tilbehr, sminke og hudpleie.


    Body-spray fra Victorias Secret i duftene coconut passion, passion struck, secret charm og amber romance. Disse lukter himmelsk! Toalettmappe, hndkrem, leppepomade, brightening cream og sovemaske ogs fra VS. BB cream og primer fra Vlt. Skin Balance krem fra Elisabeth Arden. Body lotion fra KEEN.









    Skjerf og veske fra Zara, solbriller fra Michael Kors.



    Mtte ogs ta med disse nydelighetene. De er ikke fra Brasil, men de er kjpt veldig nylig og jeg er helt forelsket i de. See s fine! Fra Nelly og merket Oill.

  • 2

    Etter forrige innlegg er jeg overbevist om at jeg har verdens fineste blogglesere og venner. Jeg skrev innlegget mest for meg selv med tanken om at jeg bare mtte f noe ut. At jeg ville f s mye respons, s mange fine meldinger fra folk jeg ikke kjenner, var noe jeg aldri s for meg. Det er helt utrolig hvor mye bedre dere fikk meg til fle meg, bde ved stttende og motiverende ord, men ogs ved dele deres historier med meg!

    Jeg er helt mlls over hvor mange som valgte sende meg private meldinger der de skrev at de var eller hadde vrt, i samme situasjon selv. Jeg s aldri p innlegget som noe som kunne vre til hjelp for noen andre, for i mitt hode tenkte jeg at jeg var gal som hadde det snn her. At det umulig kunne vre noen som flte seg p samme mte. Men plutselig pnet det seg en ny verden for meg, der mennesker jeg kjenner litt og mennesker jeg ikke kjenner i det hele tatt, sitter med like historier, lik smerte. Plutselig var jeg en del av et fellesskap, noe strre enn problemene. Plutselig var jeg ikke alene, og den gode flelsen det ga meg er ubeskrivelig.

    Dere skal vite at jeg setter enorm pris p hver eneste en av dere. Dere skal vite at dere er noen himla bra mennesker alle sammen, og jeg skulle s gjerne oppskt hver og en av dere for gitt dere tidenes bamseklem. Wow. Jeg er bare helt satt ut. Og selvflgelig, veldig veldig rrt og glad. Tusen takk

  • 36

    Dette innlegget er veldig personlig for meg, og det har tatt meg lang tid samle styrken til trre publisere det. Husk p at vi alle har vre problemer, som er tffe p hver sin mte. Det finnes alltid folk som har det verre, men for meg er dette noe av det vanskeligste og noe jeg gr gjennom hver eneste dag. Jeg hper du leser med respekt.

    Denne morgningen vknet jeg i panikk. Jeg kastet meg ut av sengen, s p klokken og mtte innse nok en gang at jeg hadde forsovet meg. Mens andre i samme situasjon ville hatt tannbrsten i en hnd og dratt p seg buksa med den andre, i lpet av noen sekunder, satt jeg meg ned og grt. Og jeg grt. Jeg grt til det ikke var mer igjen grte av, og ble sittende og stirre ut i rommet uten skjnne hva som egentlig nettopp hadde skjedd. Jeg flte meg blytung, og nr jeg reiste meg slet jeg med finne balansen, p gulvet som plutselig kjentes som en veldig myk gummimadrass. Latterlig, tenker du. Patetisk. Hvem grter fordi man forsover seg liksom?

    Men det handler ikke om at jeg forsov meg i dag, det handler om at jeg mtte innse at jeg enda en dag m vre hjemme. Hjemme med meg selv og tankene mine, konstant pminnet om alt jeg ikke er. Alt jeg fler jeg gr glipp av. Alle menneskene jeg fler jeg svikter, hvor mislykka jeg fler meg. Jeg kan ikke lenger kalle det en dag, eller et dgn, for alt fles som en evigvarende sirkel. Det er jo bare tid. Det er alt jeg opplever. Klokken gr enten for sakte, eller s gr den alt for fort. Og den gjr meg stresset, rastls, desperat. Jeg klarer ikke ha for mye tid for meg selv, jeg klarer ikke ikke f tid til meg selv. Jeg vil s mye om dagen, jeg trenger s mye, men jeg vet ikke lenger hvordan. Mamma spr meg hele tiden om det er noe hun kan gjre for meg, men jeg har aldri noe svar. Jeg vet ikke hva jeg vil. I lpet av denne aldri endene kampen, har jeg helt glemt gjre ting fordi jeg vil det. Bare fordi jeg har lyst, liksom. Jeg er enten tom p innsiden, glad p utsiden, eller s fler jeg alt. Og alt?Deter helt jvlig. Jeg hateralt.

    Natten er min verste fiende. Det er den tiden av dgnet hjernen min bestemmer seg for bombardere hodet mitt med tanker. Tanker jeg har unngtt eller glemt igjennom dagen, ubetydelige tanker, vonde, gode, irriterende tanker. S mange at jeg aldri fr sove. Jeg kan ikke huske sist jeg sov gjennom hele natten. For ikke snakke om sist jeg flte meg uthvilt det sekundet jeg pnet ynene om morgningen. Det er en flelse jeg ikke lenger vet hvordan kjennes. En flelse jeg ogs kunne gjort ekstremt mye for kjenne p, om kun for n dag, igjen. Grsdagen var intet unntak og jeg sovnet ikke fr klokken 8 p morgningen i dag. Hvorfor jeg ikke fr sove? Det sliter jeg med skjnne selv. Jeg er verdensmester i begrave flelser s dypt inne i meg at jeg glemmer at de i det hele tatt eksisterer, men s nr jeg ikke lenger klarer holde muren oppe og blir ndt til kjenne p disse flelsene, raser verden foran fttene mine, og jeg ser ingen vei ut. Jeg husker jeg l p badegulvet og grt mer enn jeg noen gang har gjort fr, hjertet slo s fort at jeg var redd det ville hoppe ut gjennom brysthuden min. Jeg s ned p kroppen min, var nr lret, ble helt kvalm. Pusten roet seg, og jeg tok meg i tenke hvorfor kjemper du fortsatt? S hrte jeg plutselig meg selv si lavt, ut i rommet; Det er greit, Helene. Du kan gi opp n. Det er greit. Jeg visste ikke en gang hva jeg mente med det, hva jeg ga opp. Jeg var bare s sliten, jeg orket ikke mer. Og tanken p gi opp noe, f en pause, lot meg slappe av. I alle fall i de 5 timene jeg ble liggende sove p badegulvet til broren min fant meg.

    Livet mitt har det siste ret vrt en gigantisk berg-og dalbane. Jeg har hatt mange gode dager, men nr de drlige frst kommer feier de over alt av minner som forteller meg at jeg kan vre glad. De knuser alt av hp, og etterlater meg som en grnnsak liggende p badegulvet. Men s overasker dette livet meg om og om igjen, og plutselig har denne kvelden blitt til et minne fra noe som fles som en evighet siden. I stedet, etterlater det seg redselen. Redselen for havne der igjen, frykten for at en slik dag venter meg rundt neste hjrne. En dag der jeg ikke ser forskjellen p opp og ned, hvor jeg fler jeg befinner meg i verdens dypeste, mrkeste hull. Hjelpels, desperat etter noe jeg ikke vet hva er. Bare noe. Noe annet enn akkurat dette.

    Og med dette mener jeg hvordan jeg vet jeg aldri er bra nok. Ikke noe jeg tror eller fler, men noe jeg vet. Fr jeg komplimenter, bryter angsten inn og overbeviser meg om at de bare tuller. Jeg tr aldri fle meg fin. Jeg er aldri fin. Jeg tr aldri tro at jeg kan f til noe, for i mitt hode fortjener jeg det ikke. Jeg fortjener ikke skryt eller ros, for jeg har jo ikke oppndd noen ting? Det er ingen ting som er bra ved meg. I mitt hode fortjener alle andre mye mer. Alle andre er bedre. Og jeg kan ikke en gang begynne med forklare hvor hjelpels det fr en til fle seg. For disse tankene? De slipper aldri taket. Du fler ikke du har noe betydning i verden, enda du vet du har mange som er glad i deg. S igjen, skjnner du ikke hvorfor de er glad i deg. Alle andre er flinkere, alle andre er penere, snillere, "kulere". Du fler du ikke har en plass i verden der du str trygt. En plass som forteller deg at dette, dette er meg. Den eneste plassen du har er den konstante usikkerheten, og flelsen av at du er en eneste stor feil. Og den flelsen? Det er flelsen som gjr at jeg ikke fr sove om nettene. Som gjr at jeg kan be p mine knr om bare f sove i to uker, for slippe fle meg snn. Flelsen som gjr at jeg vil skrike fordi alt gjr s vondt, men igjen vet jeg ikke hva det er som forrsaker smerten.

    Ingenting irriterer meg, eller srer meg mer enn folk som slenger depresjon og diverse psykiske lidelser rundt i helt feil sammenhenger. Det gjr meg s sint at jeg har lyst sl til vedkommende, samtidig som jeg bare vil grte. For mennesker som klager? Mennesker som sier "det er s kaldt at jeg blir deprimert" eller nevner spiseforstyrrelser fordi de ikke har spist s mye til middag de to siste dagene? Disse menneskene skulle prvd g en dag, om ikke bare en time, i skoene til en som gr igjennom en slik hverdag. For det er kanskje vanskelig for en verden uvitende om disse problemene, ha forstelsen for det, men jeg kan si s mye som dette - det er ikke noe du tuller med, det er ikke en fase eller en periode som "ordner seg etter et par dager". Det er noe som spiser deg opp, som fr deg til miste deg selv og fle at du drukner. Og mens du hiver etter pusten, og aldri forstr hvordan du skal klare neste dag, er det ingen som ser det. Og du fler deg helt alene i verden.

    Jeg fler jeg skylder vennene mine alt. Jeg skjnner ikke hvordan de ikke har gitt opp p meg enda. Blitt drittlei av hele meg og flyttelasset mitt med problemer. Hvorfor de ikke bare har sagt at Helene, n er det nok. Det eneste jeg vet er at jeg er evig takknemlig. S takknemlig at jeg kunne gjort hva som helst, og jeg tror aldri de vil skjnne hvor glad jeg er i de. Hvor mye jeg trenger de. Hvor mange ganger de har reddet meg fra meg selv. Hvor mye jeg nsker at de skal vre lykkelige. Hvor lite jeg trenger noe som helst, s lenge de har det bra. For uten de, ville jeg ikke vrt her lenger. Uten de ville flelsen av vre alene knekt meg. Jeg kjenner ofte p den flelsen, men skulle innse at jeg var alene ogs, er noe jeg ikke orker tanken p en gang.

    Det er mange dager jeg kunne gjort hva som helst for ikke vre meg. Dager jeg fantaserer om hvordan det ville vre leve uten et konstant lass av stress liggende p skuldrene. Uten disse stemmene i hodet som kontrollerer alt jeg gjr. Uten tankene som griper inn i det sekundet du er i ferd med gjre noe du burde eller ikke burde. Tanker om ting du m gjre, som etterlater deg med flelsen av at du nettopp har lpt maraton, kun ved tenke p det. Og nr da alle disse oppgavene som en hver tenring har, kommer i tillegg, fles det som verden raser. Det er for mye. Hodet ditt er for fullt, du blir utmattet og stresset over alt du burde ha gjort. Alt du fler p fra fr av, fr plutselig ti kilo flere bekymringer, og du ser ikke hvordan du skal klare det. Og vet du hva disse ti kilo ekstra bekymringene er for meg? Det kan vre en historieprve, det kan vre en regning, det kan vre en treningskt eller en avtale. Vanlige ting alle opplever. Vanlige ting, men som for meg delegger alt. Hvor patetisk er ikke det? Men jeg orker ikke tanken, jeg takler ikke ekstra stress. Og nr jeg da ikke fr til noen av delene? Da fler jeg meg ingenting annet enn mislykket.

    Om dagen s ser jeg ikke hvordan jeg skal klare fullfre dette skoleret. Akkurat n ser jeg ikke hvordan jeg en gang skal klare fullfre dette innlegget. Alt jeg gjr om dagen er halvveis. At jeg m til henne denne uken, gjr s jeg vrenger meg. At jeg har en innlevering til torsdag gjr s jeg bare vil sove ut uken. Jeg er for sliten. Jeg er s lei av vre meg, snn jeg og mitt liv er blitt. En gang i tiden hadde jeg masse energi, var med p alt som var av morsomme ting, og fullfrte alt av oppgaver jeg var tildelt. N sitter jeg som en tikkende bombe av stress, angst og bekymringer, som eksisterer, men aldri lever. Hva skjedde med meg? Lot jeg virkelig meg selv glippe oppe i alt som har skjedd det siste ret?

    S er det viljestyrken. Den jvla viljestyrken som fr meg til fortsette. Holder meg p beina jeg ikke lenger skjnner at jeg str p. Jeg aner ikke hvor den kommer fra, eller hvordan den drar meg opp gang p gang. Den er min beste venn, samtidig mitt verste mareritt. For den gir meg aldri noen pause. Den lar meg aldri gi opp, der jeg helst burde tatt en pause og slappet av. Den lar meg aldri f fri. Den pusher meg, der kroppen for lengst har sagt stopp og etterlater meg utslitt. Den lar meg ikke synes det er greit vre lei seg. Jeg lar meg ikke synes det er greit vre lei seg. For hundre ganger mens jeg har skrevet dette, har jeg stoppet opp og tenk "men du har jo s mye vre glad for ogs? Hvorfor klager du?" . Tenkt at jeg ogs burde nevne at jeg har det jo veldig bra ogs, jeg er ikke bare en depressiv liten dritt, jeg har jo s mange gode venner, jeg er ofte glad og.. Men denne gangen har jeg tatt meg selv hardt i nakken. For jeg klarer ikke en gang innrmme for meg selv at det ikke er greit ha det snn her, at jeg ikke alltid har det s greit, uten legge til alt det gode jeg ogs har. Jeg klarer aldri fokusere p bare meg, uten pynte p sannheten. Ikke for meg selv. Ikke for andre. Dette er frste gangen p en ekstremt lang tid, at jeg er rlig mot meg selv om hvordan jeg egentlig fler meg. Og vet du hva? Det er jvlig skummelt. Men det er sannheten.

    Jeg gikk en lang tur med Tinka, n nettopp. For frste gang p lenge flte jeg at jeg slappet av. Flte at jeg levde. Av en eller annen merkelig grunn, kjente jeg p flelsen av frihet. En pustepause. Bare meg og naturen, og det var deilig. N sitter jeg egentlig her uten noen flelser i det hele tatt. Jeg fler dette innlegget ranet meg for de, og jeg er bare tom og sliten. Kjenner jeg meg selv rett s vet jeg at jeg kommer meg p beina igjen. Det gjr jeg alltid, uten skjnne hvordan jeg gjr det. Kanskje jeg trengte denne dagen, kanskje jeg trengte f utslipp for den voksende klumpen langt der inne som aldri fr se dagslyset. Kanskje.

  • 4

    ...har vrt fantastisk!

    Det har skjedd s utrolig mye gy og jeg har kost meg hver eneste dag. Jeg elsker slike helger der det skjer noe hele tiden og du glemmer flge med p klokka. Tiden flyr av seg selv fordi du har det bra. Jeg sitter i hvert fall med en skikkelig go'flelse n fordi jeg har utnyttet hvert sekund av denne helgen med bde herlige mennesker, alkohol, latter, prat og kos. Her er noen bilder fra helgens hendelser:


    Fredag var en sinnsykt bra kveld. Selv om det er gy dra ut, forblir hjemmefester med mine nrmeste det jeg liker aller best. Det er en helt annen stemning og s mye mer koselig, spr du meg!

    Lrdag var det frst duket for en 8 timers jobbvakt, etterfulgt av 3 timer p Oslo motor show. Der jobbet vi fra Beware, p standen til Volvo og hadde som oppgave promotere for de. Et arrangement jeg, utenom jobb, ikke ville deltatt p, men mye hyggelige mennesker og veldig greie arbeidsoppgaver. Over ser du meg og Linnea sammen med noen fra en annen stand. Aner ikke hvem dette er, men morsomt var det. Lrdagskvelden tilbrakte jeg som tidligere nevnt med Marie. Senere kom ogs Hedda og vi hadde en utrolig koselig kveld.



    Sndag gikk frst til en veldig hyggelig sammenkomst med bussjentene, og det er bare glede seg til tiden fremover. Det gjr i alle fall jeg!! Derfra dro jeg rett til Lillestrm for se Anabelle p kino med gode venner. Anbefaler ikke folk som er redd for skrekkfilmer (som meg selv) se denne, da du skvetter gjennom hele filmen. Jeg bde hoppet i stolen og satt mer med hodet begravd i hendene enn hva jeg s p skjermen, men av det jeg fikk med meg var den ganske bra. En veldig bra kveld og fin avslutning p helgen!

    Har dere hatt en fin helg?

  • 5

    Jeg er en veldig positiv og glad jente. Det skal mye til for at jeg blir sur, og hvis jeg blir det s er det fordi jeg er enten sliten eller noe virkelig ille har skjedd. Jeg er heller aldri langsint og tilgir irriterende fort.

    Hvis jeg skriver en bokstav feil i passordet mitt p facebook, et ord etc, fjerner jeg alt for s skrive det p nytt.

    Jeg blir veldig fort kjent med og glad i nye mennesker.

    Jeg blir gal av folk som puster tungt, smatter eller generelt lager lyder nr de spiser. Grsser bare av tanken.



    Jeg er livredd for ballonger, hyder og slanger. Haha, ballonger av alle ting. Jeg vet ikke hva det er for noe, men jeg har helt siden jeg har vrt liten ikke klart blse opp en ballong, nettopp fordi jeg er s redd for at de skal "poppe" i ansiktet p meg. Hyder og slanger har jeg ogs alltid vrt redd for. Jeg har gtt bde Galdhpiggen, Glittertind, Besseggen og til utallig mange andre hye fjelltopper, men hydeskrekken vil aldri gi seg. Noen ganger kan det bli s ille at jeg blir helt svimmel og begynner hyperventilere. Nr vi har vrt p ferie i Sveits og tatt en gondol opp for g fjelltur, har jeg pleid sette meg ned i gondolen, og nr jeg og mamma var i Paris klarte jeg ikke komme meg lenger enn til den midterste delen av Eifelltrnet fr jeg fikk helt noia. Slanger sier vel seg selv. Jeg er s redd for de at jeg ikke klarer se de p tv en gang.

    Jeg har i barndommen spilt tverrflyte, gtt p orientering, teater, ski og fotball.



    Fr var jeg en person som aldri turte si ifra dersom jeg var uenig i noe, eller syntes noe som ble gjort var galt. Med andre ord lot jeg folk "sjefe" litt over meg, og det gjorde meg bde svak og lei meg. Heldigvis har jeg ftt mer bein i nesa opp igjennom rene og har absolutt ingen problemer med dette lenger.

    Hver gang jeg skal ha en prve p skolen, tenker jeg at jeg skal begynne ve i god tid, slik at jeg slipper bli sittende dagene fr prven og lese meg ihjel. Men allikevel er det akkurat det som skjer gang p gang.

    Jeg elsker brokkoli.



    Jeg er over gjennomsnittet avhengig av Pepsi max. P snn ca 1,5 r tror jeg ikke det er en eneste dag jeg ikke har drukket det.

    Jeg elsker ha det ryddig og rent rundt meg, det er bare veldig sjeldent at jeg faktisk klarer holde det snn lenge. Nr rommet mitt da blir rotete igjen, ser det ut som det har gtt av 5 atombomber der.

    Noe av det beste jeg vet er nr andre mennesker blir glade, p grunn av noe du har gjort for de.

    P fest elsker jeg bde danse og synge for full hals, full eller ei.

    Jeg takler ikke selvsentrerte, sure eller utakknemlige mennesker. Det er noe av det som fr meg i elendig humr og jeg kunne faktisk holdt p i evigheter hvis jeg frst gikk ordentlig inn p hvor mye dette irriterer meg.



    Jeg er ekstremt mlbevisst. Hvis jeg frst har satt meg et ml, nekter jeg ikke klare oppn det. Jeg er ogs veldig sta, noe som er bde bra og drlig.

    Jeg kan gjre snn ca hva som helst for de jeg er glad i, og synes det er ekstremt viktig fortelle bde venner og familie at jeg setter veldig pris p de og er ekstremt glad i de, s ofte jeg bare kan.

    Jeg elsker le!

    Jeg er som sagt aldri langsint, men jeg husker ting i veldig lang tid. Ikke p den mten at jeg lar det pvirke meg, men hvis noen frst har sagt noe srende, enten det er bevisst eller ubevisst, er det noe jeg aldri glemmer.



    Jeg fr drlig samvittighet veldig fort, og hadde aldri klart sre noen med vilje.

    Jeg gleder meg s mye til russetiden at jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg.

    Jeg shopper alt for mye p nettet og er verdens drligste til spare penger.

    Jeg er veldig flink til "dobbeltbooke" og vil s gjerne hele tiden vre med p alt. Dette har jeg heldigvis blitt flinkere til, men m fortsatt skjerpe meg litt her.. hehee

    Etter videregende er jeg ndt til reise. Jeg er s rastls og fler en syk trang til komme meg ut i verden og oppleve ting. Samtidig synes jeg det er s skummelt at dette er siste ret mitt p videregende og at jeg om under et r ikke vil se vennene mine hver dag. Det er helt rart tenke p og fr meg til bare ville stoppe tiden.



    Jeg elsker vre med familien min, og kan fint tilbringe en fredagskveld hjemme med de. Jeg er ogs helt avhengig av ha en dag i uken hvor jeg bare er alene og slapper helt av. Samtidig flyr jeg nesten p veggen hvis jeg er asosial mer enn to dager, da fler jeg meg vennels. Haha.

    Jeg kan klage p at jeg er trtt, at jeg er kald, at jeg er lei av skolen, alle snne smting, men nr det kommer til livet mitt og virkelig ille ting klager jeg aldri.

    Jeg dgner alt for ofte, og har en veldig ustabil dgnrytme.

    Jeg er ekstremt svak for rygg -og armmuskler, skjegg og tattoveringer nr det kommer til gutter.

    Mamma er bde min bestevenn og forbilde. Hun er den sterkeste og fineste dama jeg vet om, og dersom jeg blir som henne nr jeg en gang blir mor har jeg lyktes.

  • 2

    Hei dere og god sndag! Denne helgen har gtt i et kjr fra fredag kveld. Jeg var jo som sagt p fest hos en kompis, noe som virkelig var en fulltreffer. Stemningen var ddsgod til langt p natt og det var en utrolig bra gjeng som var samlet. Jeg skulle p jobb 07.00 p lrdag, og da jeg ikke var hjemme fr ca 2, turte jeg ikke legge meg i frykt over at jeg ville forsove meg til jobb. S du kan jo tenke deg hvor trtt jeg var da jeg troppet opp p Meny p morningen i gr. Heldigvis gikk vakten overraskende fort! Da jeg var ferdig, var det bare kle p seg og dra rett videre p dugnad p Oslo Motor Show med bussjentene. Der var jeg ferdig rundt halv 7, og da Marie kom for hente meg var jeg helt dd i bde beina og hodet. Da passet det perfekt med en lrdag full av avslapping, jentesnakk og film!





    Kjempekoselig kveld! Vi s filmen John Tucker must die, noen som husker den? Den er helt genial i mine yne og jeg blir aldri lei. Hper alle har hatt en fin helg s langt!

  • 2

    Hei dere og god fredag! Det er en liten stund siden jeg har stukket innom n, rett og slett fordi det har vrt s mye gjre etter jeg kom hjem. Lite svn, mye tanker, mye skole, trening og jobb. I tillegg har jeg ikke helt visst hva jeg skal blogge om. Motivasjonen har vrt ganske drlig, og jeg har rett og slett til tider bare flt meg dum som har en blogg. Jeg har liksom flt jeg ikke har kommet meg noe vei med det og ikke helt skjnt hvorfor jeg opprettet den. Men n er jeg tilbake igjen og klar for blogge masse! Akkurat n sitter jeg ferdig skiftet og skal straks dra til en god kompis av meg p en liten fest. Det tror jeg blir veldig bra! Jeg fr ikke blitt s alt for sent, da jeg har tidligvakt i morgen og starter drye 07.00. Yey. Hper alle fr en super fredag!






  • 0

    Det er bde rart og veldig deilig vre hjemme igjen! Jeg hadde tidenes mest slitsomme reise, og har aldri vrt mer trtt p en flytur. Fikk selvsagt heller aldri sove, men til tross for det var bde flyet og mannskapet tipp topp. Masse godt utvalg av filmer og underholdning ogs, s tiden gikk fort! Vi kom oss hjem til Norge i godt behold og etter 1 time venting p taxien pappa hadde bestilt kom vi hjem til Gjerdrum ogs. Timene etter jeg kom hjem har gtt til halvsoving p sofaen med x antall ullpledd, fyr i peisen og Greys Anatomy p skjermen. Hadde ikke forberedt meg p denne oktoberkulda, men samtidig er det jo s koselig nr hsten virkelig setter spor! Denne uken blir veldig hektisk med mye skole og mye jobb, og jeg er litt spent p hvordan det vil g. Jeg har ogs laget meg et nytt treningsprogram som jeg skal sette i verk fra og med i morgen, og det vil ogs bli veldig spennende. Aller frst m dgnrytmen p plass, s det burde jeg vel egentlig startet med for lenge siden.. Haha natta stinger!

  • 0

    Shit, dette er jeg overhodet ikke klar for. Jeg vil ikke hjem i det hele tatt. Selvflgelig gleder jeg meg utrolig mye til se igjen alle hjemme, men jeg er ikke klar for dra herfra enda. 2 uker er ikke nok, det har gtt s alt for fort! Jeg har ikke sovet et blunk i natt fordi jeg har gruet meg snn til dra. Det er fortsatt s mye jeg vil gjre her, s mye jeg vil oppleve, s mange jeg vil se. Det fles faktisk som flytte bort fra hjemstedet ditt, uten ville det selv.

    Jeg er jo selvflgelig ogs helt vanvittig takknemlig for at jeg fikk dra hit igjen, for alt jeg faktisk har opplevd mens jeg har vrt her. Siste kveld tilbragte jeg med familien p en brasiliansk churrascaria, en stor grillresturant med den beste servicen du kan tenke deg. Giovanna var med oss og det var ekstremt koselig!! N er klokken 14.00 her og jeg sitter i taxien p vei til flyplassen. En 13 timer lang flytur og ca 20 timer lang reise str for tur.. Jeg gruer meg veldig mye til fly, da jeg som tideligere nevnt har s i n n s y k t stor flyskrekk, men krysser fingrene for at det gr bra denne gangen ogs.

    Jeg er s glad, samtidig fles det veldig rart at jeg drar. Jeg skjnner det ikke helt. Selv nr en gjeng av vennene mine mtte opp i stad for si hade, var det uvirkelig. Men, det gjorde meg ogs sikker p at jeg kommer tilbake hit igje. Dette har vrt verdens desidert beste tur! Snakkes i Norge :-)

  • 1



  • 0

    Jeg m innrmme at da jeg beskte det gamle huset mitt, kjente jeg faktisk trene presse p. Det er s mye minner herfra, s mange fine stunder. Rommet mitt, h det var s fint! Walk in closet, eget bad, stor dobbeltseng og egen ballkong. Alt jeg kunne nske meg! P kveldene jeg ikke fikk sove, pleide jeg ta med meg dyna ut p ballkongen og sitte hre p musikk og se p den fine utsikten. Jeg kunne gjort snn ca hva som helst for bo her igjen.



    Vi kjrte litt rundt i nabolaget og var blant annet innom supermarkedet som l rett nedi gata for huset vrt. Her pleide vi g hver morgen kjpe ferske rundstykker og nypresset juice. En gang vi passet hunden til noen venner av oss her nede, skulle jeg og Martin bare en kjapp tur ned p Frutaria og handle. Uten at vi visste det hadde vi ikke lukket dren til huset ordentlig, s mens vi er inne p butikken, kommer plutselig hunden spurtende inn! Folk lp etter den og prvde f tak i den, der den spurtet rundt, mens jeg og Martin prvde late som vi ikke visste hvem hunden var.. Haha er det mulig. Selvflgelig s den oss til slutt og lp rett bort til oss, fulgte etter oss rundt hele butikken. ALLE, og da mener jeg alle, i hele butikken fulgte med og lo. Vi skilte oss ut nok med det blonde hret, pluss at vi n hadde med oss en hund som gledelig rev ned ting fra hyllene og spiste p frukten. I tillegg hadde vi jo null kontroll p den, s da vi til slutt fikk den med oss ut av butikken, ble det en god stund fr vi dro dit igjen.



    Dette er en av fem rader med frukt de selger i denne butikken. Se p dette da dere! S ferskt og naturlig du kan f det. Gigantiske vannmeloner, mango, ananas, papaya, pasjonsfrukt, you name it. Frukthimmelen, spr du meg.





    I tilegg har de en egen baker inne p butikken. Jeg jobber jo i noe tilsvarende p Meny, men dette kan ikke sammenlignes en gang. De baker absolutt alt de selger her selv, og det er til og med en koselig, liten cafe, hvor du enten kan kjpe mat fra disken eller bestille lunsj eller middag!

    Vi var ogs innom bde treningssenteret, parken vi pleide g turer og trene i, unviersetet og mer. Men det var kun denne delen av nabolaget jeg rakk ta bilde av fr kameraet gikk tom for batteri.. Alt ligger like borti gata for hotellet s det er ikke noe problem dra bort ta flere bilder, men tiden har ikke strukket til for det. Vi har ftt lne en bil mens vi er her og det hres sikkert helt rart ut, men det er s deilig kjre p veiene her, som om jeg bor her igjen, om dere skjnner? Kjre p butikken og handle, dra til bakeren, rett og slett bare den samme gamle veien jeg pleide dra til skolen, fotballtrening, til venner, hjem, til alt. Jeg vil bo her igjen..

  • 0



    Beste mten starte dagen p! Her er klokken 13.08 og jeg har nettopp gtt tilbake til hotellrommet etter noen timer i sola. De siste dagene har vrt fantastiske. S mye fest og morro og gjensyn med s mange herlige mennesker. Jeg overnattet hos Giovanna til i gr, etter en veldig morsom fredag p grillfest med masse herlige mennesker. I gr var jeg frst p lunch med en venninne, fr det bar videre i bursdagen til Leo. Det er kanskje den koseligste bursdagen jeg har vrt med p! De pleier ha grillfester, fester etc. i et "utehus", som ligger rett ovenfor deres eget. Der er det fotballbane, basseng, stor grill og kjkken og masse plass boltre seg p. Det var utrolig bra stemning, nrmere 100 mennesker, live musikk og fest til langt p natt. Jeg koste meg s mye! N skal jeg og mamma ut spise lunsj og shoppe litt, fr jeg skal mte noen venninner senere i dag. Denne dagen skal nytes max, da vi faktisk reiser hjem i morgen. Tiden har gtt s fort.


  • 3

    Ekte glede. Hva er egentlig det? Vil jeg noen gang kjenne p det igjen? Vil jeg noen gang le s hardt med magen, at jeg gisper etter luft og trene triller? Dette er sprsml jeg har stilt meg selv daglig det siste ret, uten komme frem til noe annet svar enn jeg alltid har gjort. Jeg vet ikke. Hva ekte glede er, lykke, har ikke eksistert, og jeg har ikke hatt en anelse om det er noe jeg noensinne vil oppleve igjen. Sm gleder derimot, har vrt levebrdet mitt. Jeg har blitt rrt av at hele familien samles rundt et mltid, jeg har smilt s kjeven har blitt stl fordi en venninne tilfeldig sa hun var s glad i meg. Jeg husker natt til 1.mai, var vi samlet en gjeng hos Henrik og satt ute til langt p natt med bl og allsang. Mens jeg satt og s p blet, vennene mine rundt meg, som sang, lo, var bekymringsfrie, sa jeg plutselig til kompisen min: Jeg er s lykkelig jeg!

    Jeg har satt pris p hver eneste lille sekund av disse yeblikkene, spart p dem. Jeg har dyttet et strre bilde av glede s langt frem at jeg kun har latt meg selv fokusere p alt jeg har, hvor mye jeg har vre takknemlig for. Det er jo forsvidt bra, klare nye seg med det man har og sette pris p det, helt til jeg nylig tok meg selv i tenke. Nr var sist jeg flte jeg hadde noe leve for, noe gi, en god flelse inne i meg for mer enn bare en dag? Nr var sist jeg, p 2 r, flte livet gikk p skinner for bare en uke?

    S dro jeg hit. En tur, jeg i utgangspunktet gledet meg veldig til, men samtidig ikke hadde noen spesielle forventninger til. En tur jeg visste ville bli bra, men p en annen side ikke ante hvordan ville oppleves denne gangen i forhold til de andre. Mye har forandret seg med meg siden sist. Vi landet, jeg var drittsur og sliten, kofferten var borte og jeg ville bare sove. S kommer vi til hotellet. Jeg gr ut av taxien, ser stranden 50 meter foran meg, og glemmer alt. Sinnet, trttheten, alt fordufter. Jeg lper ned til stranden og fler meg s fri. I det, jeg trodde bare ville vre et yeblikk, fler jeg plutselig at jeg har ftt den pausen jeg s lenge har trengt. Tankene jeg til vanlig er fanget i, gir plutselig slipp. Jeg fler meg klar i hodet, 20 kg lettere. Jeg fler meg som meg. Jeg fler meg hjemme.

    Dagene har gtt og en liten del av meg har vrt redd for at i dag, i dag er dagen denne gleden vil g over. Men s har jeg lagt meg med det strste smilet, og vknet med det samme neste dag. For frste gang p uvisst tid, har jeg det bra. Den gledesrusen, den flelsen av at alt gr p skinner, at du smiler for ingen grunn, fant endelig sin vei til meg ogs. Plutselig er alt litt mindre hplst, plutselig ser jeg en grunn til st opp om morgenen og vre meg.











  • 1

    Hei dere! Beklager s mye for lite oppdateringer i gr, men hele dagen gikk i et kjr. Etter turen til Dom Pedro, dro jeg rett p grillfest, deretter p familiemiddag og s ut p byen med en veldig fin gjeng. Jeg kom ikke hjem fr langt p natt og har s vidt sovet noen ting. Merker p kroppen at den er veldig sliten i dag og kanskje aller helst skulle hatt litt mer svn, men jeg er jo bare I Brasil n, og nekter sitte angre p at jeg gikk glipp av ting nr jeg kommer hjem. N skal jeg straks ut for lunsj med en god venninne, Nathalia. Det tror jeg blir veldig veldig koselig! Etter lunsjen skal vi fikse negler p en salong og shoppe litt, fr jeg skal til en annen venninne, Giovanna, og deretter i bursdagsfest. Dette blir en super dag!










  • 2

    Heihei! N er jeg p vei ut med Martin. Vi skal til Dom Pedro, som er et av verdens strste kjpesenter og ligger like ved hotellet vrt. Jeg eelsker dette kjpesenteret! De har alt. Bde av vanlige butikker som nikestore og sephora, men ogs butikker som kun finnes i Brasil som har ekstremt mye fint. Vi skal frst spise lunsj, s kino ogs hper jeg p f med meg noen skatter hjem. Senere i dag skal jeg ut med en del jenter :-) Ha en fin dag alle! Her er dagens outfit:















    Skjrt og topp/GinaTricot

    Sandaler/Michael Kors

  • 1

























    P morningen i dag, gikk jeg og mamma bort for beske skolen jeg gikk p da jeg bodde her, Rio Branco. Det er en utrolig stor og fin skole, med nermere 2000 elever. Det er bde barne, ungdomsskole og videregende i en og samme skole, bare oppdelt i forskjellige deler utover omrdet. Skolen har tre idrettsbaner med tribune, to kunstgress, en volleyballbane og en basketbane. Bde kantine-og uteomrdene er gigantiske, og det fles ikke som at du er p en skole, da alt utenom klasserommene s og si befinner seg ute. Det var bde gy og rrende se skoleomrdet, kantina, klasserommene og mye mer som jeg forbinder s mange minner til. Bare trappene du ser p det siste bildet, har en hel historiebok fra mitt opphold her i 2010. Jeg husker frste skoledag s godt. Livredd og sjenert satt jeg i frste time og tenkte yess, dette blir kult, uten noen venner og ingen snakke med. S kom plutselig en og en bort og satt seg ned ved siden av meg, fikk meg til fle meg s sinnsykt hjemme. Senere, i pausen, gikk jeg til kantina, og en eldre gutt kom bort og spurte om jeg var utvekslingsstudent. Fr jeg visste ordet av det, stod det en ring med nysgjerrige brasilianere rundt meg og ville bli kjent med meg, vise meg rundt etc. Snn er alts Brasil, alle er s immtekommende og vennlige mot folk de ikke aner hvem er en gang. Ingen jeg kjenner gr p denne skolen lenger, da de slutter et r fr oss p videregende her i Brasil, men det var utrolig gy se lrere igjen, ikke minst bli kjent med nye som visste hvem vi var :-)

  • 1

    Brasiliansk tid 23:34

    Heii! Jeg kom nettopp tilbake p hotellet etter en helt fantastisk dag. Akkurat n sitter jeg i sengen med det strste smilet om munnen og prver samle alle inntrykkene fra dagen. Gjennsynsglede? Det kan ikke begynne med beskrive det en gang. Det er s mye mer. S mye at jeg ikke finner ordet til forklare det en gang. Jeg er s glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg, samtidig kjenner jeg nesten et lite snev av kjrlighetssorg for at jeg skal reise p sndag. Det er ikke nok tid, jeg trenger mer. Vr s snill, kan jeg ikke bare vre her for alltid?

    1. Overglad jente klar for mte Mayara. 2. Hjemme hos Mayara, verdens steste hund. 3. Grillfest hos en venn av Mayara. Ingenting slr brasilianske grillfester!


    Koser meg med Cola Zero og fikser meg til kvelden.l, nachos og drinker p en meksikansk resturant med verdens beste ThaisFlelsen av se denne jenta igjen kan ikke en gang beskrives. Hun er som en sster for meg, og det ble timesvis med latterkramper og jentesnakk. Perfekt avslutning p en fantastisk dag!

    Meg i nuet, slapper av i verdens beste hotellseng og planlegger morgendagen.

    Jeg hper alt er bra med dere der hjemme og beklager s mye for at bloggingen her nede er helt p trynet. Jeg har s mye jeg har lyst blogge om, men tiden har forelpig ikke strukket til. Jeg skal prve f forhndsskrevet noen innlegg slik at det kommer i litt mer rimelig tid for dere i Norge. Jeg har blant annet planer om dra opp til huset jeg bodde i (like borte i gata) og flere steder som har mye historie for meg og lage et innlegg om dette. Kan det vre interessant? N skal jeg snart ta kvelden, dersom jeg fr sove da. Jeg har ftt helt hekta p Ice Age adventures og klarer ikke legge spillet fra meg, s mest sannsynelig blir jeg sittende oppe til langt p natt. Haha, er s typisk meg. Vi snakkes i morgen fine

  • 4

    Brasiliansk tid 12:50

    Akkurat n sitter jeg p hotellrommet, ferdig fikset og venter p bli hentet av min brasilianske venninne, Mayara. Hva vi skal enda, vet jeg ikke helt, men vi finner alltid p noe gy! h, det kommer til bli s koselig se henne igjen. Jeg har det som plommen i egget akkurat n, her jeg sitter i en kingsize hotellseng, med to iskalde cola zero som roomservice nettop var her med. Det er s deilig med eget hotellrom og jeg gr hele tiden rundt med flelsen av at jeg er i en alene hjemme film. Haha.

    Senere i dag skal jeg ut spise middag med en annen god venninne, Thais. Derfor regner jeg med at det ikke vil bli s mye oppdateringer i dag, fr kvelden nrmer seg. Dere aner ikke hvor spent og glad jeg er akkurat n, og hvor mye jeg skulle nske jeg kunne bodd her igjen. vkne i Campinas i dag, som jeg nesten ser p som hjembyen min, var helt ubeskrivelig.



    N er jeg hentet! Snakkes senere <3

  • 1

    Brasiliansk tid: 23.30

    Endelig kan jeg oppdatere dere normalt igjen! Selv om jeg virkelig har slappet av den siste uken og kost meg maks, m jeg innrmme at det har kldd litt i fingrene etter f blogget. Srlig fordi jeg har tatt s mye fine bilder som jeg har gledet meg til dele med dere. Men forskjellige ting gjorde jo det litt mer komplisert enn hva jeg s for meg. Jeg mistet kofferten min p veien hit og fikk beskjed om at den skulle komme neste dag. I kofferten l absolutt ALT av klr, i tilegg til pcladeren, kameraet og minnekortet mitt. Heldigvis hadde jeg mobilen, s jeg tenkte at jeg kunne blogge derifra, men internett funket i 5 minutter om morningen og 5 minutter om kvelden snn ca hver dag, s da ble dette ogs umulig. Det gikk 5 dager og fortsatt ingen koffert. Vi ringte og ringte og fikk til slutt beskjed om at de ikke visste hvor den var. Det var jo jvlig surt, for si det rett ut, men etter litt tid klarte jeg gjre meg snn noenlunde okei med tanken p at den kanskje var tapt. Men i gr, kom den plutselig til hotellet! S endelig har jeg klr, kamera, pc, lader, alt som er. Jeg ble s glad! S n blir det masse masse blogging :-D







    Jeg har ankommet Campinas og sitter og storkoser meg p hotellrommet mitt. Jeg har nettopp tatt et langt bad, og sitter n i verdens mykeste hotellseng, med ansiktsmaske og Greys Anatomy p skjermen. Dette blir trolig en av f kvelder jeg vil f til bare slappe av de kommende dagene, s det m nytes. Jeg har avtaler fra og med dagen starter i morgen og helt frem til avreise p sndag. Det kiler i magen bare jeg skriver det, for jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Litt nerver, men mest glede. Det er helt uvirkelig at jeg er her igjen, og har enda ikke forsttt det. Men med det sagt nyter jeg ogs hvert sekund av denne reisen!









    Jeg har lagt ved noen bilder fra de siste dagene over her. Det blir jo selvflgelig litt surrete, da alt er i ett innlegg, men snn m det nesten bare bli. Jeg har ogs oppdatert forrige innlegg med noen bilder, hvis det skulle vre interessant. N m jeg nesten runde av snart, for vre opplagt til alt som skjer i morgen. Vi snakkes senere fine!

  • 1

    Heii dere! Jeg beklager for helt elendig med oppdateringer siden jeg dro, men jeg har vrt sjansels nr det har kommet til blogge. Ikke bare mistet jeg kofferten min p vei ned hit, der pcladeren min ligger, men jeg har heller ikke hatt internett p hotellet. Det har plaget meg skikkelig, for jeg hadde jo gledet meg snn til blogge her nede.. Menmen, det er ikke mye f gjort, og borsett fra at det er surt verken ha kofferten sin (med snn ca alt jeg eier av fine klr, bikinier etc.) eller f blogget normalt, kan jeg med hnden p hjertet si at jeg aldri har hatt det bedre!



    Stedet jeg befinner meg p heter Porto Seguro, og er en av Brasil sine mange skjulte skatter. Her snakker vi milevis med krystallklart hav og hvite sandstrender. Menneskene er helt fantastisk hyggelige, sentrum har de koseligste ggatene du kan tenke deg, med live-musikk og uslelig stemning i en hver retning. Jeg har vrt her flere ganger fr, men blir alltid forelsket i stedet p nytt hver gang jeg kommer hit. Det er vanskelig forklare hvorfor Brasil er s bra, men det er kulturen, hvordan alle er s immtekommende og inkluderende, fr deg til fle deg velkommen hvor enn du gr. I tilegg bryr folk seg s lite om uvesentlige ting. De ler s hyt de bare vil p resturanter, synger og danser i gatene uten at noen tenker over det. Alle er s avslappet og akseptable, for ikke snakke om snille og hjelpsomme ovenfor andre, selvom de ikke kjenner vedkommende en gang. Vi nordmenn har mye, mye lre.



    Hotellet jeg bor p ligger s og si p stranden. Det er veldig annerledes enn et vanlig sydenhotell, da det er mer som et omrde med strandhytter. Men jeg elsker det snn! Det har liksom sitt eget unike srpreg over seg. Morningene vres har startet med verdens beste frokost, da den brasilianske frokosten er helt uslelig. Vi snakker blant annet eksotisk frukt som de plukker fra trrne i hagen her p hotellet og ferskpresset juice. Etter frokost har vi kost oss ihjel p stranden, hvor vi har surfet, padlet kajakk, lekt med hunden p hotellet (verdens steste), spilt fotball med andre brasilianere, drukket x antall friske drinker og kokosnttvann og bare slappet maks av. Hver hytte har sin egen hengekye og nr jeg har blitt lei av sole meg har jeg tatt med meg boken min og lagt meg her under palmene, og kost meg noen timer. Kveldene har vi tilbragt i sentrum, med bde litt shopping, vrt p marked, spist nydelige middager (Brasil har verdens beste kjtt) og sett capoeira og sambashow.





    I morgen er vr siste dag her fr vi reiser videre til Campinas, som er byen jeg bodde i, gikk p skole i og der alle vennene mine bor. Det skal bli s herlig se alle igjen! Der fr jeg ogs internettilgang og bloggingen vil bli som normalt. Jeg tenkte bare titte innom for si hei og gi et lite livstegn. Sett bort i fra at jeg har 966352 myggstikk og forelpig null koffert, har jeg det veldig, veldig bra.

  • 17

    Kvelden min har hittil gtt til pakking, tenking, sol, mtte en venninne som fikk lappen i dag - mer tenking. Herreguuud!! Skal jeg virkelig til Brasil i morgen? Det gr ikke opp for meg. Jeg har ikke snakket om annet de siste ukene, allikevel skjnner jeg ikke at jeg snart vil vre tilbake i landet jeg savner s srt. Landet som var hjemmet mitt i 6 mneder i 2010, landet som forandret meg p alle mulige mter. Jeg skal se igjen alle vennene mine der. Venner jeg ser p som familien min. Venner jeg n ikke har sett siden jeg sist var p besk for nesten 2 r tilbake. Vil det vre det samme? Vil de ha forandret seg? Vil de synes jeg har forandret meg?



    Det er s mange forventninger, men heldigvis er nesten alle bare gode. Jeg skal endelig se igjen huset mitt, "hjembyen" min, alle stedene det ligger s mye minner bak, og jeg skal f vre en del av den brasilianske kulturen igjen. Jeg klarer ikke en gang begynne fortelle hvor mye dette landet betyr for meg og hvor nrt det str meg.Hvor ubeskrivelig bra det er der. Hvor mye jeg skulle nske alle kunne oppleve det en gang. For det m oppleves for forst det.Hver gang jeg reiser dit, er det som at jeg finner en del av meg jeg savner her hjemme. Jeg kommer alltid hjem som et nytt menneske etter ha vrt der. En avslappet, selvsikker og bekymringsfri person. Akkurat slik jeg nsker vre. Hadde det vrt opp til meg, ville jeg flyttet tilbake p sekundet.



    Det blir nok drlig med blogging i morgen, da jeg frst skal p skolen, fr jeg har en liten time hjemme til svinge meg fr avreise. Flyet har avgang 18.00, og etter 2 mellomlandinger vil jeg vre fremme i Brasil torsdag rundt 08.00. S dersom vi ikke blogges fr da, blir dette mitt siste innlegg p et par dager. Selv krysser jeg fingre og tr for at jeg overlever denne gangen ogs. Flyskrekk er en av mine uvaner, enda s mye jeg har vrt p reise, men det gr som oftest bra etter en stund oppe i luften. Gud, n klarer jeg nesten ikke sitte stille. Jeg.gleder.meg.snn!

    Vi blogges fra Brasil!

  • 10

    Denne dagen har vrt s bra! Jeg har gtt rundt med en skikkelig god flelse i hele dag og rett og slett bare vrt glad for ingen grunn. Kanskje det er fordi jeg drar til Brasil i morgen? Ikke vet jeg, men jeg hper jeg vil fle meg snn her lenge lenge. Etter skolen i dag dro jeg til Oslo og mtte Emma. Vi tok frst turen til Majorstuen, der jeg kjpte meg nytt hairextension, fr vi dro tilbake igjen til sentrum og satte oss p starbucks. Der ble det kakao med loads av krem og et par timer med jenteprat og tull. Hsten har virkelig kommet til Oslo n ogs og det er s fint se. Det gjr meg rett og slett glad! Jeg har virkelig kost meg, og det var s herlig vre med Emma igjen. Ingenting er bedre enn slike venninner, som det kan g uker mellom man mter, og s - nr man endelig ser hverandre igjen - er alt fortsatt slik det alltid har vrt.

















    N gjenstr litt (ekstremt mye) pakking til i morgen. Som vanlig er jeg ute i siste liten med det, og ser for meg hele kvelden vil g til nettopp dette. Jeg er nemlig verdensmester i gjre alt annet enn akkurat det jeg skal. Og pakking er jo s vanvittig kjedelig.. Men herregud, jeg kan ikke klage. Jeg drar til Brasil i morgen!! :D

  • 2

    Hsten er min soleklare favoritt nr det kommer til rstider. Sett bort i fra den lille perioden det er jul, er det lite jeg elsker s mye som hsten. Den byr p s mye fint! Det er tiden for bursdag, for masse nyheter i butikkene, nydelig vr og de koseligste kveldene. Jeg elsker hvor deilig det er tulle seg inn i et pledd om kveldene med en kopp te og fyr i peisen, eller g lange kveldsturer i den deilige hsttemperaturen. I tillegg blir jeg alltid s inspirert p denne tiden av ret innen klesveien!

    Jeg har jo ikke blogget s alt for lenge, og fler vel ikke dere har ftt noe fast inntrykk av min personlige stil enda. Den er egentlig ganske rar og veldig vekslende, spr du meg. Jeg kan ha perioder hvor jeg kler meg enkelt, feminint og minimalistisk, for s og ha en tid hvor jeg gr crazy med print, deretter plutselig en tid med en avslappet herrestil. Skjnner dere? Veldig vekslende. Men jeg liker det snn, og etter mange r med prving og feiling fler jeg vel endelig at jeg har funnet en selvsikkerhet i stilen min og hva som er meg. Jeg blir jo som sagt veldig inspirert om hsten, og jeg ville dele litt av denne inspirasjonen med dere. Under har jeg satt sammen tre plagg i avslappet stil, som jeg kunne gtt i til hverdags.

    Denne genseren fra Only er jeg helt forelsket i, den er s god! Minner litt om Acne genserene, sett bort i fra at denne ikke er av ull. Strikk og skinn er noe jeg kommer til bruke mye denne hsten, gjerne ogs kombinert med Nike skoene mine som jeg er s glad i.

    Dette antrekket flte jeg ble litt halvveis i ettertid, men det er fortsatt noe jeg kunne gtt med. Jeg har lagt elsk p bde hatt og "turtleneck" gensere i det siste, og det har blitt flittig brukt. Noe jeg ogs elsker bruke er luer. Her kommer den litt mer avslappede Helene inn, men det er jo faktisk en livredder p drlige hrdager, s lenge det ser bra ut p! Jeg ville fortsatt ikke brukt denne luen til dette antrekket, men det var bare for skape en illusjon av noe jeg kunne gtt med.



    Jeg elsker bukser med print, og denne fra bikbok har vrt en livredder bde til dager jeg har flt for helst g i joggedress og til dager jeg har slitt med hva jeg skal ha p meg. Det geniale med slike bukser er at de er superkomfortable, + at de utgjr s mye i seg selv. Med en enkel hvit topp eller genser og boots har man jo et kjempefint antrekk!

    Hva synes du om antrekkene? Er dette noe du kunne gtt i?

  • 3

    Rommet mitt har p mange mter alltid vrt mitt lille trygge sted. Vr gang jeg og mamma kranglet nr jeg var liten, lp jeg opp p rommet mitt og gjemte meg under sengen min, som p den tiden var et slags slott med to etasjer. Der hadde jeg mitt eget lille hjemmested under sengen, hvor jeg passet p alle hemmelighetene mine. Dette rommet har s mange minner, bde fra barndommen, men ogs fra ungdomsskolen og ntid. Det er bde gode og vonde minner, men alt i alt er det jo en del av min historie.

    Da vi frst flyttet hit, pekte jeg ut dette rommet med en gang. Det var riktignok kun fordi det, p den tid, hadde et skap, med en gigantisk hyllelsning som jeg syntes var genial til bde gjemsel og klatrestativ. I tillegg hadde det knall gule vegger, som gjorde meg glad fordi det minte meg om sola. Haha. Det har tatt mange r, fr jeg har ftt det slik jeg vil ha det og til en varig lsning, men n begynner jeg endelig fle ting er som det skal. Jeg elsker kjpe pyntegjenstander og interir generelt, og spesielt holde det ryddig p rommet mitt. Det gr ofte litt i perioder, det med ryddingen da, men nr jeg er flink og holder det nyvasket og ordentlig, da trives jeg s vanvittig godt her! Here you go :-)









    Det eneste som mangler n, er et bord eller en kommode ved siden av skapet. Snn jeg har det n er faktisk bare en veeldig midlertidig lsning, med et teppe over en pappeske. Haha! Jeg har ogs vurdert litt kjpe en fin lenestol eller lignende ha der, med et lite bord ved siden av. Hm. Noen forslag? Og hva synes dere om rommet? :-)

  • 3

    S mange inntrykk,s takknemlig. Jeg hadde den beste dagen jeg kunne ftt i gr! Jeg husker ikke sist jeg var s glad og bekymringsfri, og jeg koste meg s til de grader. Jeg er helt overveldet av alle de fine bursdagshilsnene jeg fikk! Jeg bde grt og lo gjennom hele dagen, men kun av glede over hvor heldig og takknemlig jeg fler meg som har s gode mennesker i livet mitt. Jeg har nesten ikke ord. Tusen tusen takk til alle som gjorde bursdagdagen min perfekt!!

    Dagen startet med at jeg og Hedda (som har bursdag samme dag som meg), tok bussen til Lillestrm og tok den frste, obligatoriske turen vr p polet. For alle som har vrt 18 en stund er det sikkert ikke s stort, men for meg fltes det serist som jeg hadde hele verden i hendene mine. Haha! Jeg har ventet p denne dagen s lenge, og at den endelig var her, var helt uvirkelig. Det har egentlig ikke enda gtt helt opp for meg.. Vi dro videre til Mirabel hvor vi hadde en kjempe koselig feiring sammen med jentene!

    Jeg rakk vre hjemme en times tid fr det var duket for mer feiring, og da med familien. Det ble min andre gang p Mirabel denne dagen, men det gjorde ingenting, for fy som jeg koste meg. Det var nydelig mat, sanger, taler og masse latter og kos til langt p kveld.





    Vi avsluttet kvelden med vinkos og gaver hjemme hos oss og jeg fikk s mye fint! Det blir blant annet en New York-tur enten fr eller etter jul :D :D :D Nok en gang, fler jeg meg som verdens heldigste! Denne bursdagen gikk virkelig over alle hyder, og jeg kunne ikke vrt mer glad. Ikke bare for gaver, men for hvor flotte mennesker jeg har i livet mitt, hvor mange fine ord jeg fikk og hvor mange som gjorde s mye kun s jeg skulle f den beste dagen mulig. Igjen, jeg har ikke ord. Jeg elsker bursdag og jeg elsker vennene og familien min!

    I dag har jeg ligget og dratt meg leenge, og egentlig bare hatt en skikkelig Helene-dag. Jeg har tatt annsiktsmaske, selvbruning, hrkur og fotbad, og bare slappet maks av. For yeblikket ser jeg filmen "The perfect man". Noen som husker den? Jeg hadde helt glemt den, til jeg kom over den i filmhylla vr. Den er jo s st!

    Hper alle har hatt en super helg!

  • 11

    18!!!

    Jeg er s glad, dere aner ikke! Nei, jeg er lykkelig. Fysren hvor lykkelig jeg er i dag! Om s det bare varer denne dagen s er det egentlig helt greit, for jeg husker ikke sist jeg hadde det s bra som n :-D Jeg klarer ikke skjnne det enda, at dagen jeg har ventet p siden jeg var 12 r, endelig er her! Det er s uvirkelig, samtidig som det er verdens beste flelse. En flelse av frihet og nye muligheter, nesten litt som en ny start!

    Da klokken slo 00.00 i gr satt jeg og tok mitt frste (lovlige) glass rdvin med mamma da det ringte p dren. Nr jeg pnet mtte jeg syv av mine nrmeste venner som sang bursdagssangen for full hals! Jeg smiler bare jeg skriver det n, for det m vre noe av det koseligste noen har gjort for meg. Det ble bde gledestrer og latter, og den beste starten p bursdagen jeg kunne ftt. Jeg er s heldig og takknemlig som har s fantastiske venner!



    Jeg klarte ikke sove fr 4 i natt, jeg var aalt for gira. Haha! Til en forandring l jeg faktisk og sov nr familien kom inn og sang bursdagssangen p morningen i dag. Vanligvis pleier jeg late som jeg sover nr jeg hrer de komme, fordi jeg alltid vkner s tidlig. Men i dag ble jeg virkelig overasket med bde roser og en stor og delikat frokost med spekemat, egg, jordbr og sjokolade. Jeg elsker bursdag!

    N skal jeg straks begynne fikse meg, lunsj med jentene str frst p planen i dag, fr masse feiring med familien! Dette blir verdens beste dag


  • 6

    Heei! Har dere hatt en fin fredag s langt? Det har virkelig jeg! Til tross for en litt annen avslutning p dagen enn hva jeg hadde planlagt, har jeg virkelig hatt en bra dag. N er det kun 1 time (!!!!) til jeg fyller 18 r. Jeg klarer ikke sitte stille, og kunne gjort alt i verden for f vrt med jentene og feiret nr klokken slr tolv, slik som planen egentlig var, men men. Jeg har s mye gy og koselig i vente i morgen at det gr fint. hh, jeg gleder meg snn. Bursdag er noe av det beste jeg vet!





    - Mislykket forsk p ta noen antrekksbilder klokken 07.30 om morningen. Haha -

    Jeg tittet egentlig kun innom for nske alle god helg! Hper dere nyter den til det fulle og koser dere med bde venner og familie. Stor klem fra meg

  • 2

    Denne uken har hittil vrt... rar? Slitsom er vel egentlig det ordet som passer seg best. Samtidig fler jeg det blir feil si da jeg stort sett ikke har gjort noe veldig utmattende, eller egentlignoe i det hele tatt. Jeg har ikke vrt p skolen p tre dager, allikevel er jeg sliten som om jeg skulle ha lpt 5 maraton etter hverandre. Jeg gr hele dagen og vil sove, men nr jeg frst legger meg? Nei da fr jeg det ikke til. S i tre dager n har jeg omtrent ikke sovet. Ikke fordi jeg har sett serier til langt p natt, men fordi jeg rett og slett ikke klarer. Jeg har ligget flere timer i strekk og stirret i taket, p nippet til be Gud om la meg sove fordi jeg er.s.trtt.Jeg gruer meg nesten til legge meg i kveld i frykt over enda en slik natt, men krysser fingrene p at det gr bedre. Jeg er fast bestemt p at jeg SKAL p skolen i morgen om s jeg ikke har sovet i det hele tatt.



    -Kveldsmat og Greys-

    I kveld kom jeg meg heldigvis p jobb og det hjalp veeldig p humret. Jeg var faktisk veldig glad for vre der og hadde en kjempetrivelig vakt. Jeg har en snn trang for vre produktiv, for ikke snakke om vre sosial. Jeg liker ha litt alene tid her og der, men nesten ikke se mennesker tre dager p rad? Det er ikke meg.

    N gjenstr skoledag, jobbvakt og s kommer en helg full av utallige festligheter. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til det. Herregud jeg fyller 18 p lrdag. Hvor ble tiden av!?

  • 8

    Q&A

    - Da kommer svarene p sprsmlsrunden dere. Det var et par sprsml jeg valgte ikke svare p, da det var flere som gikk ut p det samme, men ellers har jeg svart p det meste. Hper dere liker svarene og fler dere fikk svar p det dere lurte p! :-) -

    Er du lett bli kjent med?Ja, det vil jeg si! Jeg er veldig sosial av meg og alltid glad for bli kjent med nye folk :-)

    Hva synes du er det mest positive ved deg selv?Hm, kanskje at jeg bryr meg veldig mye om mennesker og kunne gjort stort sett alt for de jeg er glade i.

    Hva beskriver deg best?Glad og stort sett positiv jente, med mye p hjertet og mange drmmer.

    Hva er det du ser mest fram til?Akkurat n ser jeg veldig frem til fylle 18, og til dra til Brasil, som kun er en liten uke unna. I tillegg gleder jeg meg selvflgelig veldig masse til alt det spennende som skjer med russebussen frem mot jul og selvflgelig til selve russetiden.



    Det viktigste du har i livet ditt?Familien min.

    Ser du p deg selv som en pen person?Jeg er pen til en viss grad. Jeg tror jeg er ganske lett snakke med, og jeg er heller ikke redd for si meg uenig i noe dersom jeg mener noe annet, men nr det kommer til mer personlige ting kan jeg fort vre ganske lukket av meg.

    Hvor ser du deg selv om 5 r?Gud, det aner jeg ikke. Kanskje som boende i New York i en koselig leilighet med trappeoppgang og Mr.Big ventende i Limmo utenfor hver kveld? Hehe

    Trener du mye?Ja, jeg trener egentlig alt for mye. Prioriterer som regel trening mest av alt gjennom dagen og blir gal om jeg ikke trener en dag. Neida. Jeg har noen perioder hvor jeg blir sykt treningsglad og trener hver dag, men som regel trener jeg kanskje en gang i skuddret.



    Hvem er ditt kjendisforbilde?Det er s mange, umulig velge bare et, men Sophia Bush, Natasha Oakley, Olivia Palermo, Angelica Blick og Shay Mitchell er noen favoritter.

    Favoritt film?Jeg elsker filmer og ser filmer hele tiden, s det er vanskelig velge kun en. Jeg liker bde komedier, thrillere og romantiske filmer. Samtidig er jeg ogs glad i filmer som er basert p sanne historier. sj, denne var vanskelig. Vet ikke om jeg har noen favorittfilm faktisk.

    Favoritt mat?Pasta med grnn pesto.

    Om du kunne plukket ut 5 steder i verden du kunne ha reist til, hvilke ville det vrt? Og hvem ville du tatt med deg?Jeg ville dratt til Australia, Afrika, Bali, New York og Milano. Jeg ville tatt med meg mine nrmeste venninner.

    Hvor finner du inspirasjon ifra?Jeg fr veldig mye inspirasjon fra instagram og weheart it. Som instagram-stalkeren jeg er s kan jeg sitte flere timer og g gjennom profiler til jenter jeg synes har bra stil. Jeg fr ogs litt inspirasjon gjennom magasiner, men ogs mye fra venninnene mine og bloggere.



    Er du singel? Isfall nr var sist du hadde type?
    Jeg er singel, og trives egentlig veldig bra med det :-) Haha. Sist jeg hadde type er snart et r siden faktisk. Wow, tiden gr fort.

    Hva synes vennene dine om at du blogger?Jeg tror de bare har syntes det har vrt gy hittil. Jeg har hvert fall bare ftt gode tilbakemeldinger og sttte nr det gjelder bloggingen og det setter jeg veldig stor pris p!

    Hvordan vil du beskrive vennegjengen din? Og har noen av venninnene dine ogs blogg?Venninnegjengen min er de mest omtenksomme og gode jentene du finner. De stiller alltid opp og gjr rett og slett en hvilken som helst dag bra. Samtidig er de ogs de mest morsomme menneskene jeg vet om, og vi har det aldri kjedelig sammen. Jeg er s heldig som har jentene mine! Ingen av de har blogg, nei.

    Hvor har du kjpt kjolen p bildet? SYKT fin!Kjolen er kjpt p www.americandreams.dk. Tusen takk! :-)


    Har du noen tatoveringer/har du tenkt p ta?
    Jeg har, i over et r n, hatt en spesiell tatovering jeg har hatt lyst til ta. Det som er med denne tatoveringen er at betydningen av den er veldig stor for meg, og jeg vil ikke ta den fr jeg klarer ta til meg det den sier. Det hres sikkert rart ut, men snn er det n med den saken. S, jeg har n tatovering jeg planlegger ta, men hvordan vil jeg ikke fortelle riktig enda.



    Du er russ i r? Hva tenker du gjre i rt?
    Jeg er med p en russebuss, som hittil heter Beware 2015. rets desidert beste jentebuss. Russetiden kommer til bli syk!

    Hvor mye er egenandelen p beware? Er dere satsebuss osv? Hadde vrt gy og hre litt mer om bussen og tiden fremover mot russetiden :-)

    Jeg har faktisk tenkt p lage et innlegg med litt mer detaljer om Beware, da dette kommer til vre noe som str ganske sentralt i livet mitt de kommende mnedene. Jeg kan ikke si noe om egenandelen vr, men vi er flinke til jobbe for pengene. Dere fr bare vente i spenning :-)

    Har du mange lesere per dag?Jeg har jo svidt blogget en uke, men det tatt i betraktning har jeg blitt overasket over lesertallene. N ligger det p alt fra 200-800 per dag og det tror jeg er ganske bra? Haha. Jeg er i alle fall veldig fornyd og hadde aldri trodd jeg skulle f over 50 lesere en gang.

    Kommer du til blogge om personlige ting om deg, som f.eks ting du sliter med osv?Det vet jeg ikke helt enda. Jeg kommer nok aldri til g veldig i dybden, men jeg kommer nok til blogge litt om ting jeg tenker mye p eller ting som er vanskelig for meg. Men g inn i detaljer p noe og blottlegge meg helt vil jeg nok aldri gjre p denne bloggen. Det dere mest sannsynelig vil f er innlegg som kanskje noen kan kjenne seg igjen i, eller innlegg jeg skriver litt for min egen del, for lette p tanker.

    S ogs et innlegg du postet av kroppen din for lenge siden p insta, har du slitt mye med selvtillit kan du fortelle litt om det?Jeg kommer ikke til fortelle noe om dette p bloggen forelpig nei, og det er lite trolig jeg vil gjre det i fremtiden heller. Viser til sprsmlet over:-)


  • 1

    God kveld fine! Jeg har hatt en veldig koselig kveld. Henrik har vrt her en tur og det er som alltid veldig hyggelig. Han har faktisk begynt jobbe p meny n s det er ikke verst. Han hadde med seg Pepsi Max til meg ogs! Det er bestevennen sin det. Alle som kjenner meg vet hvor glad jeg er i PM, og at det faktisk ikke gr en dag uten at jeg drikker det, s jeg klagde overhode ikke nr han dro opp en 1,5 l som var kun til meii. Hihi

    Uansett. Grunnen til at jeg tittet innom var egentlig bare for tipse dere om noe jeg kom over i butikkhyllen i gr! Jeg er en sucker for yoghurt og cottage cheese, men har ikke vrt s begeistret for Go'Morgen yoghurtene tidligere pga nringsinnholdet. Men ikke n lenger! Jeg s nemlig at Tine har begynt produsere Go'Morgen Zero, og mtte bare prve. Jeg synes faktisk denne smakte bedre enn den vanlige varianten, og et stort pluss er at den er lav p kaloriinnhold og helt uten sukker. Perfekt som kveldsmat eller mellommltid! Sunt, godt og mettende. Burde absolutt prves :-)



    Har dere prvd denne fr?

    God natt!

  • 24

    Jeg vil du skal kjenne p det, virkelig fle p de vonde flelsene sa hun med de brune ynene sine gravd dypt inn i mine. Vi hadde nettopp mttes. Jeg kjente hun ikke, men p alle mulige mter virket det som hun kjente meg. Hun visste hva jeg var mest redd for, og det skremte meg. Det skremte meg gi slipp, men mest av alt skremte det meg hvor fort hun s meg. Var jeg virkelig s lett lese?

    Hun var pen. Hun hadde store, dype yne og markerte kinnbein. De siste 45 minuttene hun hadde brukt p snakke, hadde jeg brukt p tenke p nettopp dette. Granske henne. Var hun til stole p? Vil jeg stole p meg selv rundt henne? Stolte jeg egentlig noen gang p meg selv? Det var som at hjernen min var satt p autopilot. For henne, ga jeg klare svar p sprsmlene hun stilte, mens jeg og mitt hode befant oss p et helt annet sted. Hun var flink. Forstelsesfull. Jeg begynte tenke p mamma, og kjente trene presse seg frem. Ikke begynn grte, Helene. Du kan ikke grte n.

    Jeg flte meg forsttt. Samtidig flte jeg meg naken. Det var ikke fr jeg byttet sittestilling at jeg inns hvor lenge jeg hadde sittet og fiklet med hendene mine.Jeg begynte tenke p venninnen min. Hun kommenterte alltid dette med hendene, lenge fr jeg visste det selv. Jeg savnet henne. Jeg ville hun skulle vre her n. Trekanalene jobbet p spreng, men jeg kunne ikke slippe. Det var det eneste jeg hadde igjen av kontroll innenfor disse fire, hvite veggene. Viljestyrken min ga meg et stort, hardt klapp p skulderen. Jeg hadde lyst smelle hodet i bordet. Hvem faen blir stolt av seg selv for klare holde noen trer tilbake?

    Hun spurte hvordan jeg flte meg. Jeg la merke til gifteringen p fingeren hennes og smilte, deretter s jeg opp p henne igjen. Hun hadde hodet p skakke n, uforstende, bekymret. Jeg mistet smilet. Tom, Enten fler jeg alt, eller s fler jeg ingenting. Hun forstr, skriver ned, ser opp p meg igjen - flere sprsml. Jeg svarer, hun skriver. Snn holder vi p helt til hun plutselig legger ned notatblokka, trekker pusten og ser p meg. Hun har den type smil som jeg vet kan gjre at jeg knytter meg til henne. Blir glad i henne. Jeg kunne ikke bli glad i henne. Du trenger ikke vre redd, Helene. Ikke her. sier hun rolig og svarer p det usagte sprsmlet mitt.Hvordan visste hun at jeg var redd?


    Ordene gjr at jeg stoler mer p henne. Det er trygt, ikke nok til slippe taket, men trygt. For frste gang p uker begynner jeg slappe av. Jeg slipper ut pusten jeg har holdt inne, og tvinger hendene mine ned p armlenet. S grter jeg.

  • 9

    Hei dere! Jeg tenkte jeg kunne kjre i gang med en liten sprsmlsrunde, da denne bloggen er relativt ny og dere sikkert har noen ting dere lurer p. Jeg vil svare p det meste og regner med svarene kommer i lpet av morgendagen eller onsdag. Spr i vei! :-)




  • 2

    Denne dagen har vrt s fin. Hver gang familien vr kommer sammen blir jeg mint p hvor heldig jeg er. Jeg har alle besteforeldrene mine i live, og i beste velgende. Bestemor og bestefar holder seg s unge, og har faktisk nettopp leid seg hus i Spania. Farmor og farfar er begge 80 r, men kjrer fortsatt bil, er friske og strler som sola. Tenk det! Selv om vi har vre motbakker her i hus, har vi ogs det beste familiebndet du kan tenke deg. Sm gleder er s verdifulle og jeg er s takknemlig for at jeg har s omtenksomme og varme mennesker i livet mitt, for ikke glemme s gode rollemodeller og stttespillere. I dag har jeg ledd s trene trillet, og jeg har grtt. Men kun av glede. yvind koste seg utrolig masse og det gjorde dagen komplett. Neste helg er det min tur, og jeg gleder meg ihjel. Bde til bli 18 (ENDELIG!!) og til vre med denne litt gale, men perfekte gjengen av en familie igjen.







    N holder jeg p sovne, og burde vel egentlig lagt meg for lengst. I morgen starter en ny uke, som jeg vet vil g sakte da det kun er 5 dager til bursdag og 9 dager til jeg drar til Brasil (!!!). Gud s mye bra jeg har i vente. Jeg fr bare smre meg med tlmodighet og hpe dagene gr fort :-) Hper dere har hatt en super helg, snilleste dere! God natt

  • 11















    N str familiebursdag for turen. Hper alle har en fin sndag

  • 2

    ...er det beste jeg vet!

    Wow, for en lang dag! Ting har gtt i et kjr siden jeg startet p jobb kl.12.00. Som jeg forventet var det et menneskehav p Meny og full rulle fra jeg satt fot i butikken, men takket vre herlige og flinke kollegaer, fly tiden forbi. Etter jobb var Marie og Tonje p plass for hente meg og vi dro videre til meg for en etterlengtet jentekveld. Fyy som jeg har kost meg i kveld! Reker og loff, latter, en kilo godteri, film og jentekos er ord som beskriver kvelden perfekt. Jeg er s glad i disse jentene

    5860964



    Vi s filmen Colombiana, som er en av de desidert beste filmene jeg vet om. Noen andre som har sett den? Anbefales p det sterkeste om du ikke har det! Det begynner bli en liten stund siden jentene dro hjem n, og jeg tenkte jeg bare skulle oppdatere dere en liten tur fr jeg legger meg. Jeg er stuptrtt, men fr ikke sove. Litt for mange tanker, hodepine og fest i nabolaget er en drlig kombinasjon. I morgen kommer hele familien hit for feire yvind, det tror jeg blir veldig bra. Jeg har serist verdens herligste familie, og det er lite jeg vet om som er mer koselig enn nr vi kommer sammen for feire noe. Jeg gleder meg! Hper dere har hatt en kjempefin lrdag

  • 3

    God lrdag fine! Om en liten time starter dagens frste gjreml: 8 timer jobbvakt p Meny. Jeg har ikke sovet noe srlig i natt og det kjennes godt p kroppen, ikke minst jobbmotivasjonen. For yeblikket ligger jeg rett ut i sengen med en stoor pepsi max flaske ved siden av meg og prver slappe av og slutte pine meg selv med tanken om at jeg snart str i uniform, med hatten (aldri) s fint plassert p hodet. Lrdager er alltid travle jobbe p og jeg krysser bare fingrene for at det blir en bra dag, mtte tiden g fort. Det pleier jo oftest vre veldig greit nr jeg frst kommer meg dit!

    Grsdagen gikk til feiring av lillebror og deretter en koslig kveld med godt selskap hos Siri. Det var vanvittig koselig lese alle de fine kommentarene deres p innlegget jeg skrev om yvind, forresten. Det betyr veldig, veldig mye for meg!

    N begynner jeg f drlig tid, og jeg burde begynt for lenge siden gjre meg klar for jobb. Meg og tid. Jeg har alt for lite av den. Eller s bare surrer jeg den bort, det er jo ogs en mulighet. Haha. Jeg hper alle fr en veldig fin dag, enten dere jobber eller skal ut nyte det fine vret! Om noen har lyst komme hilse p, jobber jeg p Meny p skedsmokorset. Det hadde gjort en trtt ferskvaremedarbeider veldig glad

  • 23

    Jeg sliter med finne ordene. Det er vanskelig beskrive forholdet jeg har til deg, men jeg prver s godt jeg kan. Jeg har alltid vrt en person som bryr meg veldig mye om mennesker, men det finnes ingen i hele verden jeg bryr meg om mer enn deg. Ingen jeg unner mer bli frisk, ingen som fortjener mer vre lykkelig. Som storesster har jeg alltid vrt overbeskyttende. Det har gjort deg fly forbanna, og det har gjort deg rrt. Du skjnner, om du har en drlig dag, kommer jeg meg s vidt p skolen. Jeg vil heller vre sammen med deg, passe p, trste, gjre alt bra igjen. Gjre deg lykkelig. Om jeg bare kunne gjre deg lykkelig, igjen.

    Du har alltid vrt den eldste. Enda jeg er 3 r eldre enn deg, har jeg aldri sett p deg som den barnslige, yngre broren min. Nei tvert i mot. Du har alltid vrt mer voksen enn hva jeg noen gang vil bli. Det har til tider ftt meg til kaste ting etter deg av irritasjon, det har ogs ftt meg til grte av stolthet. Som storesster er det jeg som skal komme med rd og veiledning, men i de fleste tilfeller er det du som gir det til meg. Enda s mye du sliter med, enda s tff hverdagen din er, tar du deg alltid tid til passe p meg. I mine vanskelige perioder, drar du meg opp av sengen, fr meg ut av huset, fr meg til tenke positivt igjen. Enda du har vrt syk i 5 r, gir du aldri opp. Du setter alltid andre frst, du finner alltid noe positivt holde fast i, noe som fr deg til kjempe videre. I lpet av 5 beinharde r har jeg aldri hrt n eneste klage.

    Om alle bare var som deg, vennen min. Om alle s verden slik som du gjr. Uten fordommer og undvendig negativitet, uten klaging over sm bagateller. Det hadde vrt fint, det. Du er den mest takknemlige jeg kjenner. Jeg tror ikke du vet hvor mye jeg setter pris p alle turene vi gr sammen, alle kveldene vi ser film og ler oss ihjel til langt p natt, alle lange samtaler vi noen gang har hatt.Husker du, da jeg var sammen med en drlig fyr p ungdomsskolen, og du kom inn p rommet mitt nr jeg l og grt? Husker du hva du fortalte meg da? Du s meg dypt inn i ynene, s sa du: "Helene, ikke tilgi han. Hvis han har gjort dette n gang, s vil han nok gjre det igjen. Det er ikke snn kjrlighet skal vre, og ingen fr sre ssteren min igjen."

    Det er meg fortsatt et stort sprsmlstegn hvordan det gr an vre s god. Hvordan det gr an kjempe seg s tom p krefter, men fortsatt ha energien og viljestyrken til gjre s mye for andre. De fleste mennesker ville gitt opp for lenge siden, men ikke du. Da jeg hadde en veldig vanskelig periode, kom du til meg hver dag. Du bakte muffins til meg, du leide filmer, du ga meg gode klemmer, du kom med tilfeldige komplimenter. Du fikk meg til le, p en tid jeg trodde jeg aldri ville le igjen. Du gir meg s mye glede hver eneste dag, og jeg tror du aldri vil forst hvor mye jeg ville gjort for deg. Hvor srt jeg vil passe p deg, hvor mye jeg nsker at du ikke skulle ha det snn du har det. Verden er urettferdig, men at verdens godeste lille gutt skulle f ME? Urettferdig er ikke sterkt nok i den sammenhengen.

    Det har vrt tider jeg har vrt livredd for miste deg. Tider jeg ikke har sett noe lys i enden av tunellen. Tider jeg har grtt meg utslitt i mange dager av hvor vondt jeg har ftt av deg. Men s, plutselig, kommer du deg p beina igjen - gang p gang. Den siste tiden har du gjort meg stoltere enn noen sinne. Du har virkelig tatt tak, du har bestemt deg for ta knekken p denne sykdommen. Etter 5 r, ville hvem som helst satt seg ned og latt sykdommen g av med seieren, men ikke du. Du inspirerer meg, og motiverer meg hver eneste dag. Du er forbildet mitt du, yvind.

    Kjreste, godeste, lillebroren min. I dag er en helt spesiell dag. For 15 r siden kom du til verden, i 15 r har jeg ftt gleden av vre din storesster og bestevenn. Da jeg spurte deg hva du nsket deg, svarte du "ingenting": "H?" tenkte jeg. Hvordan er det mulig at en gutt i den alderen ikke har et eneste nske komme med? Selv, nsker jeg hver eneste dag, at du skal bli frisk. "Jeg har alt jeg trenger, jeg!" smilte du. Det, kommer jeg aldri til glemme.Gratulerer s mye med dagen! Jeg skal gjre alt jeg kan for at den gr over alle forventninger, ingen fortjener det mer enn hva du gjr. Tusen takk for at du er du, tusen takk for at jeg har deg. Jeg kunne ikke vrt mer stolt eller takknemlig. Verdens sterkeste lillebror, min helt - jeg er utrolig glad i deg.


  • 17

    "To be beautiful means to be yourself. You don't need to be accepted by others. You need to accept yourself."











  • 5

    Hei dere! Tusen takk for masse fine kommentarer p forrige innlegg, dere gjr meg s glad :-) Jeg kom nettopp inn dren etter en kjempefin dag i Oslo med klassen min. Vi har vrt med p skalt "byvandring", der vi gikk rundt byen og beskte severdigheter som har en stor plass i Norges historie. Blant annet var vi innom nasjonalgalleriet, Akershus festning og rdhuset. Jeg elsker oslo av hele mitt hjerte. Det er noe med den byen som fr meg s glad og bekymringsfri. Eller, nesten bekymringsfri. Dere skjnner, da vi beskte rdhuset, skulle jeg ta opp mobilen min for sjekke en melding. Jeg gravde litt rundt i vesken, men den l ingen steder. Jeg tmte vesken et par ganger og det var fortsatt ingen spor av mobilen. Jeg kjente blodet begynne pumpe, ikke minst irritasjonen, da dette er s s i n n s y k t typisk meg, surrehodet selv. Jeg lp tilbake til deli de luca, der vi hadde matpause, og ba hele veien om at de i kassen skulle ha lagt merke til den og tatt den inn. Da jeg kom frem, s jeg den ligge akkurat der vi satt. Hvor flaks!? Jeg har ALDRI s flaks. Haha. Den l til og med utrolig utsatt, og jeg skjnner faktisk ikke at den ikke ble tatt. Men ja, det endte godt og det harvrt en utrolig fin dag, med nydelig vr og det beste selskapet du kan tenke deg.

    Senere i dag stod egentlig kveldsvakt p Meny for tur, men jeg er ikke helt i form. Har vrt tung i hodet og svimmel fra jeg vknet, og tenker derfor at det er lurt hre p kroppen og prve slappe av litt i kveld. Da fr jeg ogs brukt tiden p lese litt p teorien til lappen, som jeg absolutt burde f tatt snart.. Gr hele tiden snakker om hvor srt jeg vil ha lappen fr jul, s har jeg ikke tatt teorien en gang. Er det mulig. Notat til meg selv: slutte utsette ting.


    Sko/Dinsko Skjrt/VeroModa Tshirt/Hm Hatt/Accessorize Skjerf/Malene Birger Cardigan/Bikbok

    Hper alle har hatt en fin dag s langt

  • 17

    Det er det jo sikkert litt greit for dere lesere vite litt om den dere leser om, eller hva? :-) S ja, for dere som ikke visste det er mitt navn Helene Kristine Kjeldsberg. Jeg er 17 r og bor i en liten bygd i Akershus som heter Gjerdrum. Her har jeg bodd nesten hele livet mitt. Vi flyttet fra Nittedal da jeg var 5 r, noe jeg veldig glad for den dag i dag. Bedre milj og mennesker skal du lete lenge etter. Her bor jeg sammen med mamma, pappa og mine to lillebrdre, yvind og Martin. For et rs tid siden fikk vi hunden vr, Tinka, som er verdens beste, sett bort i fra nr hun spiser opp sokkene mine eller stikker av.

    Dagene mine gr for det meste til skole, min deltidsjobb i ferskvaredisken p Meny, til venner og russebussen jeg er med p, Beware 2015. Jeg gr n mitt siste r p Skedsmo videregende skole, hvor jeg trives vanvittig godt. Hva planene mine etter dette blir, er jeg ikke helt sikker p enda. Alt jeg vet er at jeg har en unormal trang til reise, og New York har alltid vrt den store drmmen. Kanskje det blir studier innenfor journalistikk, kanskje det blir noe innenfor psykologi. Det fr tiden bare vise. Jeg driver ikke med noe idrett, og trener vel egentlig litt som det passer meg. Jeg har det med elske utfordringer, og ting som er litt annerledes enn hva en hver person ville gjort, eller hatt p seg. Jeg har for eksempel drevet med kickboxing og bodd i Brasil. Generelt er jeg en veldig blid og sosial jente, livsnyter og typen til ta ting litt som det kommer.

    Jeg har alltid hatt en lidenskap for skrive, og for ta bilder. Kanskje fordi det er noe jeg fler jeg mestrer, men ogs fordi det er noe jeg interesserer meg for. P barneskolen skrev jeg bde dagbok og tekster p familiens felles pc, helt fortapt i min egen boble der fantasien gikk lpsk over tastaturet. I 8.klasse hadde jeg og en venninne en vane p sende hverandre lange dokumenter om hendelser som hadde skjedd eller vanskelige perioder, dersom vi var langt fra hverandre. S er det heller ikke til dytte under en stol at jeg alltid har vrt glad i ta bilder og interessert meg veldig mye for mote og reiser. Jeg vil si at det kanskje har ligget litt i kortene at blogg skulle vre noe jeg drev aktivt med en dag, men etter mange forsk fler jeg det er frst n jeg virkelig vet hvor jeg vil med det. Jeg vil ha et sted som er mitt, hvor jeg kan inspirere og bli inspirert, et sted hvor jeg kan bruke meningene mine som jeg vil.

    Jeg er veldig spent p hvordan denne bloggen vil utforme seg, og jeg gleder meg til tiden fremover. Dersom noen vil flge instagrambrukeren min heter jeg @helene_kristine der.

    Hper dere liker bloggen min!

  • 11

    Jeg merker jeg er helt fersk p denne bloggreia. Hvordan var det egentlig man startet et innlegg igjen? Jeg m i alle fall nevne at responsen jeg fikk i gr gikk over alle forventninger. I mitt hode s jeg for meg at kanskje maks ti personer ville vre innom bloggen og kun minutter etter jeg opprettet den, satt jeg med en skikkelig nei-hvorfor-gjorde-jeg-dette-flelse. Men dette var virkelig gy vkne til. Tusen takk!

    Det er onsdag og dagen min startet s fint med at jeg forsov meg s mye at jeg ikke tr skrive det en gang. Jeg har det med skru av alarmen min i svne, eller tro at den er en del av drmmen min, noe som gjr at jeg vanligvis fr intervallkter mellom soverommet, badet og bussen om morningen. Jeg vknet akkurat sent nok til miste bussen jeg mtte ta, og sitter egentlig kun venter p neste og prver f tiden til g. Kollektivtrafikk as. Forhpentligvis fr jeg lappen snart og slipper alt dette busstyret noensinne igjen. Det er nemlig bare ti dager til jeg fyller 18 r, og ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til det!



    CardiganGina,TskjorteH&M,BukseBikbok,SkoNike Airforce 1

    Planene for resten av dagen er ta opp litt uferdig skolearbeid og trene med en venninne. Hper alle fr en fin dag!

    -Helene

  • 9

    Er det to ord som beskriver meg s er det spontan, og utlmodig. S fort jeg fr en id settes den i verk samme dag, uten noe videre gjennomtenking eller vurdering. Jeg har ikke tellingen p hvor mange ganger jeg plutselig har farget hret mitt, bestemt meg for at jeg skal lage en bukse om til en shorts eller tenkt p reise et sted for s dra samme helg. Det har kommet mange drlige erfaringer ut fra denne spontaniteten, men ogs mye lrdom. Jeg er kanskje ikke egnet som frisr eller designer, men skrive? Det elsker jeg.

    Jeg har alltid vrt en person med alt for mange tanker og alt for liten plass gjre av tankene p. Jeg har det med at jeg vil s mye, blir inspirert over alt jeg gr og har s mange meninger om ting at det omtrent gr rundt for meg. S i dag, i en kjedelig skoletime, ble jentene og jeg sittende snakke om diverse ting, og da samtalen bikket over p blogg, begynte jeg automatisk tenke tilbake til tiden jeg blogget aktivt. Jeg merket at jeg savnet det, p en eller annen mte og begynte vurdere om dette kanskje var noe jeg ville starte med igjen. Spontan som jeg er, sitter jeg her n, med ny blogg og ti tusen nerver.

    Hvordan dette vil g tr jeg ikke love. Jeg har jo som sagt blogget x antall ganger fr og alltid endt opp med miste interessen for det i lengden. Om dette blir noe unntak fr jeg bare vente se, men jeg hper dette vil bli noe bde jeg og andre fr glede av.

    Vi blogges!




  • Helene Kristine Kjeldsberg

    Hei og velkommen til min blogg! Mitt navn er Helene Kristine Kjeldsberg. Jeg er en 18 r gammel jente fra Gjerdrum som blogger om min hverdag, mote og ting som faller meg inn.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde